- Er det noe mer du har lyst til å gjøre? Spør min nye japanske venninne Keiko etter at vi har tilbrakt to timer på universitetet sammen og etterpå spist et tradisjonell smakfullt måltid sammen med to professorer og en student.

- Karaokebar, kanskje? Spør jeg forsiktig.

- Ja, det var en kjempegod ide! sier de to dresskledde professorene og viser vei.

Jeg er litt usikker på om hva slags sted dette er. Jeg har jo lest om karaokebarene i Japan og sett de på film og da virker de ikke så støyete og bråkete, men bare som trivelige, sosiale steder.

For utlendinger er det ikke lett å finne fram til de små ekslusive karaoke-barene, men med lokale guider er vi straks ved inngangen.

Jeg er fortsatt litt skeptisk når vi trasker opp de fire etasjene i et smalt, lite anonymt hus. Men kjenner fort at gutta har vært her før. Mange ganger.

To vertinner i fargerike kjoler bøyer seg ned og ønsker oss velkommen og viser vei i en sofakrok.

Den ene stiller seg i midten, nesten som om hun skal dele ut kort på et kasino. Hun ønsker selskapet velkommen og tar opp bestillinger på drinker, før hun gir oss en duppedings med alle sangene de har på menyen i dag.

Professorene velger seg noen tradisjonelle sanger. Den ene synger helst gamle kjærlighetslåter, mens den andre synger mer moderne låter. Her slipper gutta seg helt løs og synger for full hals.

Vi damene trår til med Beatles og Abba-låter og blir klappet fram hele veien til siste tone.

Vertinnen innrømmer at det aldri har vært noen som tidligere har sunget ABBA her, og synes det er eksotisk. Jeg drømmer meg bort og smelter av de vakre japanske visene.

Dette er absolutt bedre enn passiv Geisha-underholdning.

For når man besøker karaoke-barer, er ikke sangen det aller viktigste. Dette handler mer om å være sosiale og gjøre noe sammen. Vi blir bedre kjent etter noen låter, og nå går praten livlig.

Tryggheten jeg føler og støtten jeg får under opptreden, gjør meg glad. Jeg får lyst til å synge Åge Aleksandersen og Halvdan Sivertsen for dem, for å vise at vi også har mange flotte vakre viser. Men her er det ingen norske låter på repertoaret.

Mens vi synger i tur og orden, skjenker vertinnen øl i bitte små glass. I Karaokebarer er det uhøflig å skjenke i glasset selv.

Etter et par timer antyder vertinnen at selskapet er ferdig og gjør seg klar til neste gruppe.

For karaoke går aldri av moten i Japan. Folk flest her nede tar sangen veldig seriøst og har øvd lenge før de kommer til en bar for å synge. Men når de er i gang, er det nesten umulig å stoppe dem

Jeg vil også synge mer. Det er lett å forstå hvorfor karaoke-barer er så populært blant gamle og nye. I kveld slipper de seg løs, både solo og i duett med vertinnen.