Det fins en rik flora av fagforeninger, det arbeiderbevegelsen i all sin tid har kalt – og fortsatt kaller – gule foreninger, altså de som ikke ønsker å være tilknyttet LO, de som ikke ønsker å være politisk røde. Hovedårsaken til etableringen av de gule foreningene er det fagligpolitiske samarbeidet LO – og forbundene LO består av – i hele sin tid har hatt med Det Norske Arbeiderpartiet. Motstanderne av det fagligpolitiske samarbeidet har ment, og mener, at dette gjør de enkelte LO-forbundene til et haleheng av det norske sosialdemokratiet. Det er lovlig å mene dette. Det kan til og med tenkes at mange NFF-medlemmer mener dette også (NFF er et LO-forbund), men likevel beholder sitt medlemskap. Og det er lov – og kanskje politisk lurt – å være pragmatisk.

NFF mener nå at nok er nok. Etter gjentagende magre driftsbudsjett fra en rødgrønn regjering samtidig med at oppgavene i kriminalomsorgen blir både flere og vanskeligere, ønsker forbundet nå å si stopp. Ambisjonsnivået må senkes når ikke driftsmidler og bemanningen i fengslene og friomsorgen økes. Det må være en fornuftig balanse mellom ansatte og arbeidsoppgaver. Hvis ikke oppstår stressbelastninger som kan føre til dårligere utførte oppgaver og i verste fall arbeidsrelatert sykefravær. Du trenger ikke være arbeidslivsforsker for å skjønne dette. Og heller ikke jobbe i kriminalomsorgen. Vi har samme problemstilling og utfordringer i min bransje. Medieverden og journalistikken har også for få ansatte i forhold til oppgaver mange steder. Jeg veit hva det dreier seg om.

Og det er når dette er hovedproblemet at LO skal på banen. For når arbeidstakerne ikke blir hørt av arbeidsgiver, da er ingen – historisk sett – bedre til å påpeke dette og kjempe for arbeidstakernes rettigheter enn nettopp LO. For kriminalomsorgens statlige ansatte er det til og med Arbeiderpartiet som er arbeidsgiveren. I hvert fall nesten. Det er Arbeiderpartiet som bestemmer det meste i den sittende regjeringen, og det er regjeringen som bestemmer kriminalomsorgens budsjett. Driftsbudsjettet også. Hva er da mer naturlig enn å gå i dialog med Arbeiderpartiet? Og det er hva LO nå har signalisert at de er villige til å gjøre på vegne av NFF. Nettopp fordi NFF er et LO-forbund. Dialogen må skje i samarbeidskomiteen mellom Arbeiderpartiet og LO der det fagligpolitiske samarbeidet skjer og hvor både statsministeren og justisministeren sitter (hvis det handler om justispolitiske saker). Klarer LOs ledelse å gjøre jobben sin får NFF-leder Geir Bjørkli en historisk sjanse til å legge fram saken sin – og hele kriminalomsorgens – for landets øverste politiske ledelse. Roar Øvrebø, NFFs mangeårige leder og innehaver av utallige hedersbevisninger, fikk én sjanse på 21 år. Da sto det om særaldersgrensa. Jeg minner om at Øvrebø vant til slutt.

Men møtet er ikke berammet ennå. Det er visst nok ingen lett jobb å få komme til i samarbeidskomiteen. Det kan bli utsettelser eller i verste fall ikke noe møte i det hele tatt. At LOs ledelse ikke har skjønt behovet for å ta opp denne saken i samarbeidskomiteen for lenge siden, på vegne av NFF og alle landets kriminalomsorgsansatte, er nærmest ubegripelig og sterkt kritikkverdig. Nå er det heller ikke sikkert at det hjelper om Bjørkli og LO-ledelsen sitter ringside Jens Stoltenberg og Knut Storberget og krever en endring av balansen mellom arbeidsfolk og arbeidsoppgaver. Men dette er moderne fagforeningsvirksomhet som skulle vært prøvd ut for lenge siden. Jeg kan bare ønske lykke til!