Vi leser omtrent daglig i avisen om mangelen på varetektsplasser, fulle fengsler og varetektsfengslede som må slippes ut etter to-tre dager fordi politiet trenger plassen til andre. Og vi leser om at politiet pågriper samme person for nye lovbrudd dager etterpå. Dette er en uholdbar situasjon, og den setter kriminalomsorgen i et særdeles dårlig lys i offentligheten.

Men det er ikke kriminalomsorgen som fortjener negativ omtale, og aller minst de ansatte i etaten som gjennom lang tid har stått på alt hva remmer og tøyer kan holde.

Det er politikerne som fortjener kritikk fordi de gjennom mange år ikke har tatt hensyn til at det må være en balanse i strafferettskjeden hvis det ikke skal oppstå flaskehalser.

Det var nå i 2010 vi var forespeilet at fokuset skulle rettes mot kvalitet og innhold i soningen, blant gjennom redusert belegg og bedre mulighet for de ansatte til faglig arbeid. Sånn er det ikke blitt, tvert i mot; situasjonen er verre enn før fordi presset på kriminalomsorgen er enormt.

Jeg mener at politikerne nå må ta et valg: Dersom de virkelig ønsker en kriminalomsorg slik den er beskrevet i stortingsmeldingen og i tildelingsbrevet, så må de bevilge penger nok.

Det har de ikke gjort så langt, og da har kriminalomsorgen én ting å gjøre:

Aktiviteten og de faglige ambisjonene må reduseres og tilpasses de økonomiske rammene som stilles til rådighet. Jeg ber Storberget om å bestemme seg, for han kan ikke få både i pose og sekk.

Et eksempel illustrerer saken: Elektronisk kontroll (EK) ble innført for halvannet år siden med stor interesse og med positive og godt motiverte ansatte. I dag ser vi at EK-teamene er underbemannet og underfinansiert. De ansatte ønsker å fylle på med mer kontakt med de dømte, men mangler bemanning. Det er så vidt mulig å få turnusen til å gå rundt. Nå må vi også registrere at den ordinære driften i friomsorgen blir berørt av ressursmangelen til EK. Kolleger hjelper hverandre til tross for at friomsorgen fra før sliter med mange oppgaver, økte krav til kvaliteten, en truende kø og selvfølgelig; for få ansatte.

Hvorfor skal det alltid være slik?

Det er tragisk at de ansatte i en sliten etat skal være alibi for politikernes behov for å vise evne til nytenking.

Sannheten er at grunnmuren i kriminalomsorgen ikke er solid nok til å bære mer av reformer uten penger.

Høyres justispolitiker André Oktay Dahl har sagt at kriminalomsorgen kan sammenlignes med et bakverk med mye glasur og pynt, men med lite kake. Han har rett. Vi trenger mer kake.

Kompetanse og bemanning er viktige byggesteiner i grunnmuren, men her uteblir satsningen. I stedet arbeides det med soningsforhold for samiske innsatte.

En av fire tjenesteposter dekkes av ufaglærte eller står udekket, samtidig skal miljøarbeid og individuelle planer for innsatte utarbeides og statistikk føres.

500-600 innsatte i landet soner sine dommer i store åpne fengsler som for eks Trøgstad, Hof og Ilseng hvor det er tre-fire ansatte på jobb i helgene.

Hvordan kan noen kreve at disse tre-fire skal kunne drive tungt faglig arbeid med 100 innsatte?

Det lar seg ikke gjøre, alle i kriminalomsorgen vet det. Det er derfor ikke troverdig når politikerne snakker som om tilbakeføringsgaranti, normalitetsprinsipp og miljøarbeid preger kriminalomsorgen.

Det gjør det nemlig ikke, og det vil det heller ikke gjøre i framtiden om ikke ressursene stilles til rådighet.

Jeg tror alle vet hva NFF ønsker: Flere ansatte i friomsorgen, i fengslene, på KITT, på KRUS, i regionadministrasjonene, mer kompetanse, større opptak på Fengselsskolen og bedre driftsbudsjetter. Verre er det ikke, men valget på tas.

LO, regjeringen og NFF er enige om å utrede ressursbehovet i kriminalomsorgen og har nedsatt en arbeidsgruppe som skal levere sin innstilling innen 15. oktober. Jeg har forhåpninger til dette arbeidet som kan vise seg å være begynnelsen til slutten på en vanskelig periode for kriminalomsorgen.