Fra før av veit vi at justisminister Knut Storberget også har et varmt hjerte for denne måten å tenke straffealternativt på. Så slipper professor Nils Christie å stå helt aleine.

Hva er så et Konfliktråd? Jo, ifølge Store Norske Leksikon et organ som har til oppgave å megle i tvister som oppstår fordi en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en krenkelse. Konfliktrådet er opprettet ved lov av 15. mars 1991 om megling i konfliktråd. Ordningen sorterer nå under Justisdepartementet, tjenesten er frivillig og gratis og tilbys i alle kommuner. Enhver kan ta kontakt med sitt konfliktråd for hjelp og veiledning. Konfliktrådsmegling kan bare foretas med partenes samtykke, og bare hvis de i all hovedsak er enige om saksforholdet.

Konfliktrådet kan megle i både sivile saker som nabokonflikter, konflikter på arbeidsplass og skole, forbrukertvister og familietvister – og i straffesaker. For at straffesaker skal kunne behandles i konfliktrådet, må de bli overført dit av påtalemyndigheten, og både fornærmede og siktede må samtykke. Hvert råd ledes av en konfliktrådsleder. I den enkelte sak settes konfliktrådet med én megler, som avgjør om den avtale partene eventuelt kommer frem til, skal godkjennes. Meglerne, som må ha fylt 18 år, oppnevnes for 4 år av gangen. Vervet er frivillig. En avgjørelse om overføring av en straffesak til konfliktrådsmegling blir ikke ført inn i straffe- eller bøteregisteret. Konfliktrådene behandler årlig nærmere 10 000 saker.

Vi snakker altså om noe helt annet enn ordinære hevntanker. Vi snakker om forsoning og en forståelse av at konflikter mennesker i mellom har foregått lenge før de greske filosofene produserte ord på papyrusruller. Vi snakker om at konflikter er mer komplekse å forstå og mye mer sammensatte enn Fremskrittspartiets billige offerretorikk klarer å kaste lys over. At det fra tid til annen blåser vestlige vinder innover landet med aske fra Eyjafjallajökull på Island er ille nok. Men skulle norsk kriminalomsorg samtidig også la seg påvirke av islendingenes rettsfilosofi fra sagatida og Snorre Sturlason, var vi virkelig på ville veier.

Kriminologiprofessor Nils Christie skrev om konfliktrådstanken allerede i 1977 – ja, han er vel nærmest å regne som konfliktrådenes far. For litt over tre år siden skrev han en kronikk i Aftenposten der han mener de aller forferdeligste handlinger er de minst egnede til å bli møtt med straff, og at økt bruk av konfliktråd gjør det mulig å gjenreise respekten for verdier som er krenket. Ifølge Christie kan det forferdeligste ikke gjengjeldes – ”Men vi må, så godt vi makter, forsøke å forstå hva som skjedde”.

Og så skriver professoren om konfliktsrådsmøter: ”Men tro ikke at dette er lette møter, for den eller dem som har gjort noe forferdelig. Pinefullt, men ikke en tilsiktet pine. Noen vil ikke våge å møte dem de har krenket i møter som disse. Langt heller vil de gjemme seg bort i domstolens fjernhet og fengselets isolasjon. Noen ofre, eller noen i kretsen rundt offeret, vil heller ikke kunne tenke seg direkte møter med personer som har skapt så meget lidelse. Men det ville være en stor fordel, også for pårørende, om konfliktråd i det minste ble forsøkt anvendt i alle saker.”

Nils Christie er en klok mann. Og den beste medisinen vi har mot Fremskrittspartiets justispolitikk.