Foredragsholderne forsøkte å vinkle dette opp mot kriminalomsorgen, men den kunnskapen og innsikten som ble formidlet har interesse og rekkevidde langt utenfor denne etaten. For de fleste av oss tilbringer mye tid på jobben og har naturlig nok et forhold til en eller flere ledere. Som regel både på godt og vondt. Om vi ikke sjøl er ledere da – sånn veldig mange av deltakerne på årets Faget i fokus faktisk er. Men desto viktigere: Er det noen som trenger å vite hvordan god ledelse skal utøves, er det lederne sjøl.

Cathrine Filstad, førsteamanuensis på Bedriftsøkonomisk Institutt (BI), snakket om arbeidsplassen som læringsmiljø og læringsarena. Hun framhevet den tause kunnskapen, den vi tilegner oss nesten uten at vi er klar over det, den kunnskapen som vi besitter i kraft av den jobben vi gjør og som kanskje er den viktigste i enhver bedrift og organisasjon. Denne kunnskapen er det viktig å dele med våre arbeidskolleger. Det er en leders ansvar å se til at dette skjer. Jeg kjenner dessverre mange ledere som verken skjønner eller tar en sånn utfordring.

Filstad kunne fortelle at 18 milliarder norske kroner årlig går til kurs og seminarer for norske arbeidstakere. Er vi flinke nok til å anvende denne kunnskapen internt? spurte hun. Jeg tror nok hun mente av svaret er nei. Filstad ba oss ikke forveksle kunnskap med kompetanse. Kompetanse er nemlig anvendt kunnskap. Du må altså bruke kunnskapen din til noe, ha en hensikt med den. Jeg kjenner dessverre mange ledere som ikke skjønner dette heller: At det gjelder å spille andre gode, for å bruke en floskel fra Nils Arne Eggens godfot-teori. Dessuten får en anvendt kunnskap, altså kompetanse, en betydning for andre fordi ideell læring skjer via deltakelse og praksis. Ikke alle ledere skjønner dette heller.

God ledelse skaper et godt arbeidsmiljø, dårlig ledelse det motsatte. Men lederskap er komplisert, og de som ønsker å bli en god leder, må utøve lederskap – de må gjøre som idrettsutøvere og andre som ønsker å prestere noe: De må trene. Hver dag, hele tida. Også de må ha kunnskap før de kan bli kompetente ledere. Kunnskapen de trenger er da kunnskap om ledelse, det vil som oftest si kunnskap om mennesker. For en leder må kjenne de som vedkommende skal lede – lederen må vite hvem de som skal ledes er.

Dødssynden for en leder er å konkurrere med de som skal ledes. Ingen liker å bli ledet av en sånn leder. En god leder må dessuten være tilstedeværende, lyttende og ydmyk, også overfor kritikk – en god leder skal ikke bare være engasjert og slett ikke selvhevdende eller karriereorientert. En god leder skal få andre til å prestere, det er en leders største prestasjon. En leder skal alltid bare måles i forhold til hva de som ledes får til, en god leder er den beste inspirator som aldri må ta æren for det andre har gjort eller gjør. For en god leder er liv og lære nærmest ett. Du må sjøl gjøre det du vil at andre skal gjøre. Filosofen Immanuel Kant formulerte sitt moralske og kategoriske imperativ omtrent sånn: Du skal handle mot andre slik du vil at andre skal handle mot deg. Det er et godt utgangspunkt for en leder.

Du verden – sånne ledere fins jo ikke. Jo, de fins. De er ikke mange, men det er sånne ledere norsk arbeidsliv trenger og fortjener. Hva skal vi da gjøre med de andre? De bør finne seg noe annet å gjøre enn å være ledere. For det er ingen menneskerett å være leder!