Ekstremt vintervær med sprengkulde og snøfall har satt jernbanesystemet sjakk matt. Forbundet er forundret over at ledelsen ikke har vært i dialog med personalorganisasjonene for å lage beredskapsplaner.

Det er ikke noe nytt at det oppstår store problemer med å drifte trafikken i ekstremvær. Vi mener derfor at det ikke holder å sette inn krisetiltak i ettertid.

Ledelsen i begge selskaper var mest opptatt av å informere oss om hvor mange tiltak som ble iverksatt etter at problemene oppsto, og hvor mange felles møter toppledelsen avholder. Gjennomføringen minner mer om desperat brannslukking.

Nedbemanning.

Personalet gjør en formidabel jobb. Forbundet har gått litt tilbake i medlemsstatistikken. Det vi avdekket var at 50 prosent av alt operativt personell har forsvunnet fra jernbanen. Det var dobbelt så mange elektrikere og banearbeidere på jobb i Jernbaneverket i 1997 som i 2007. På verkstedsida er ressursene også bortimot halvert. Det har uten tvil vært rom for effektivisering, men daglig drift og forebyggende vedlikeholdsarbeid på materiell og jernbanens infrastruktur krever fagfolk, og ikke minst operativ bemanning ute i pukken.

Utskilling av selskaper, oppsplitting og innføring av nye regnskapsprinsipper er etter vår vurdering en medvirkende årsak til at jernbanedriften er lite fleksibel og meget sårbar. Sittende regjering har vist vilje til å satse på jernbanen, og det skal bygges en mer robust jernbane med flere dobbeltspor.

Fornuftig nivå.

Vi må i mellomtiden produsere togtjenester ut fra den kapasitet og kvalitet som er stilt til rådighet, og forholde oss til de rammebetingelser som er reelle, også når vinterstormene tar tak.

Vi må i større grad ha fokus på at avtalen med kundene, rutetabellen, kan innfris, enn å presse inn flest mulig avganger som bidrar til forsinkelser og innstillinger. Når pendlerne, i år som i fjor, står på perrongen og fryser så fort gradestokken kryper under minus fem og ikke kommer seg til skole og jobb til riktig tid, går det på troverdigheten løs.

Galt svar.

De røster som mener at konkurranseutsetting er svaret på problemet med jernbanedriften i Norge, finner ikke støtte eller sympati i våre rekker. Det finnes selskaper som svært gjerne vil sette kloa i offentlige midler. De er mer opptatt av bunnlinja og et positivt økonomisk resultat som kan fordeles på selskapets eiere, enn et bedre tog tilbud for de reisende.

Det er et lite og oversiktelig fagmiljø i norsk jernbanedrift. Dersom disse ressursene setter seg sammen og får i oppgave å få på plass en driftssikker jernbane for gods- og persontogtrafikk, og politikerne slutter å blande seg opp i detaljer, ville kanskje vi som har vårt hjerte i jernbanen, og bekymrer oss for de som står og fryser på perrongen, fått en enklere hverdag.