Det ble vinter i Norge også i år. Som vanlig startet den i begynnelsen av desember og vil nok vare til langt ut i mars-april. Forskjellen mellom denne vinteren og de siste, som vi alltid husker best, er kulden. En må nok langt tilbake i tid for å finne en så lang kuldeperiode, der gradestokken mange steder har beveget seg under 40 minus. Når det er så kaldt over så lang tid er det tyngre å drive med det meste, også transport.

På vårt lille kontor i Møllergaten har vi ansatte som pendler både med tog og buss. Forsinkelsene til og fra jobb hos oss har vært ganske likt fordelt. Toget er alltid i fokus når ting går dårlig. Det kan virke noe urettferdig, men slik er det. Flyene må som regel opp i et halvt døgns forsinkelse før det er interessant for mediene, og bussene hører vi sjelden om.

Dette er ingen unnskyldning for kaoset de siste ukene. Både NSB og Jernbaneverket har ansvar for å holde rutene. Beredskap og forebyggende tiltak mener vi er et nøkkelord i den sammenheng. Disse viktige områdene har etter vårt syn ikke vært godt nok ivaretatt, verken i NSB eller i Jernbaneverket. Når det kommer en varslet snø- og kuldeperiode, bør en vite at risikoen for at kjøreledningen faller ned, at det oppstår skinnebrudd, at toaletter og varme i togene svikter og sporveksler ikke går, er mye større enn under normale forhold.

Vi er forundret over at ledelsen i NSB og Jernbaneverket ikke har vært i dialog med personalorganisasjonene for å utarbeide forebyggende tiltak og beredskapsplaner. Fra vårt ståsted virker det som nedbemanning og budsjettdisiplin er langt viktigere enn å sikre at kundene kommer frem i rute. NSB og Jernbaneverket skal være svært glade og takknemlige for at de har et lojalt personale som stiller opp, også i tider som nå da det er mye kjeft å få.

Hovedansvaret for at vi har en infrastruktur som medfører store driftsproblemer må politikerne ta. De siste ti årene har samferdselsministre fra ulike regjeringer jevnlig kalt lederne fra NSB og Jernbaneverket inn på teppet og forlangt forbedringer. Det hjelper ikke så mye når dagens situasjon er et resultat av norsk jernbanepolitikk de siste 20-30 årene. Den rødgrønne regjeringen skjønner alvoret, og har i sine siste budsjetter og i den nye nasjonale transportplanen foretatt ett løft for jernbanen, men det vil ta mange år før den når en standard vi kan være bekjente av. I mellomtiden må vi produsere togtjenester ut fra den kapasitet dagens infrastruktur har. NSB og Jernbaneverket må bruke de ekstra resursene som er nødvendig for å holde togene i rute.

Enkelte borgerlige politikere mener konkurranseutsetting av persontrafikken, og aksjeselskap av Jernbaneverket er svaret. Det er en total avsporing, og en politisk ansvarsfraskrivelse. Det som hjelper er større bevilgninger. Der har de borgerlige partier mye å ta igjen. Vi husker fremdeles perioden 2001 til 2005 med Bondevik II-regjeringen og Torild Skogsholm som samferdselsminister. Den gang ble det ikke bevilget mye til investeringer og vedlikehold. Nå er vi heldigvis i en annen situasjon. Vi har en regjering som vil satse, og en opposisjon som vil være med.

Arbeidet med neste års statsbudsjett starter om få uker. Finansminister Sigbjørn Johnsen varslet innstramninger, noe som vil bety at ikke alle budsjetter får den økning vi har vært vant med de siste årene.

Med dagens solide politiske enighet om jernbanen forventer vi at nivået i Nasjonal transportplan holdes.

Om fire år skal planen revideres, da er tiden inne for å øke satsingen. I tillegg til det som ligger der i dag må Ringeriksbanen på plass, og det bør vurderes å bygge en ny Oslo tunnel.