For tillitsvalgte i Norsk Jernbaneforbund er våren den travleste tiden. Vi skal i løpet av to måneder fornye 13 tariffavtaler, 11 i Spekter, 1 i staten og 1 i NHO. Vi er i mål med de fleste, men noen g jenstår og noen er til mekling.

Bussbransjeavtalen, som er forhandlet frem av fire forbund, har etter meklingen allerede vært til uravstemning. Avtalen gjelder både i privat sektor og i Spekter. Fire forbund står samlet bak avtalen, og det har til nå vært enighet om de resultatene vi har oppnådd i lønnsforhandlingene, men denne gangen sprakk det.

Transportarbeiderforbundet, Yrkestrafikkforbundet og vi i Jernbaneforbundet anbefalte medlemmene å stemme ja til meklingsresultatet, mens Fagforbundet anbefalte sine medlemmer å stemme nei.

Det ble et knapt ja flertall, og avtalen ble derved godkjent. Blant våre medlemmer ble det et solid ja, og en gledelig stor oppslutning. Cirka 75 prosent stemte, og over 70 prosent stemte ja.

Bussbransjeavtalen, som har eksistert i litt over tre år, har løftet bussjåførene opp på et høyere lønnsnivå. Det har vært enighet mellom ledelsen og organisasjonene om at lønna til sjåførene skal være tilnærmet lik industriarbeiders lønn. Vi klarte ikke målsettingen fullt ut i dette oppg jøret. Selv om det ble uenighet om hva vi kunne oppnådd ved å gå til streik, står de fire forbundene sterkt samlet bak avtalen.

I NSB-området er vi enige om nye avtaler i NSB, CargoNet og Mantena, men vi nådde ikke frem i Trafikkservice og MiTrans, som er til mekling. Det betyr at uravstemningen i NSB-området må vente til meklingen og en eventuell streik er avsluttet.

Oppgjøret i Staten er, når dette skrives, i mekling. Likelønn og kampen for å bevare Hovedtariffavtalen i Staten slik vi kjenner den, er viktige temaer for oss. Det har i løpet av lønnsforhandlingene kommet fram at arbeidsgiverne både i privat og offentlig sektor ønsker en endring i hvordan lønnsfastsettelser skal foregå. Krefter i NHO og Staten mener at lønnsfastsettelse i hovedsak bør skje lokalt, noen mener sågar at det bør være en sak mellom leder og den enkelte ansatte. Støtte for dette synet har de dessverre fått av én hovedorganisasjon, Akademikerne.

Skulle et slikt syn vinne frem vil det bety slutten for de kollektive tariffavtaler. Konsekvensen vil være at ledere bestemmer lønna ut fra hva de mener er de rette kriteriene for lønnsforhøyelse. Det vil ikke bli mye lavlønt- eller likelønnshensyn i et slikt system. Resultatet vil bli økte forskjeller, der kvinner og lavtlønte blir den tapende part.

Et annet viktig område i dette oppg jøret er kampen mot sosial dumping. Det er viktig for fagbevegelsen å kjempe mot at arbeidsgivere undergraver tariffavtaler ved bruk av midlertidig ansatte og innleid arbeidskraft. Taper vi den kampen, taper vi muligheten for at folk flest også i framtiden skal ha et anstendig arbeidsliv med anstendige lønninger.