Karin Fossum er norsk kriminallitteraturs dronning. Nylig ble hennes ”Elskede Poona" kåret av Dagbladet til landets beste krimbok. I fjor ga hun ut den niende boka om overbetjent Konrad Sejer, politi- og enkemannen fra Drammen som alltid ender opp med å oppklare den mest intrikate forbrytelse. Det gjør han i ”Den onde viljen” også, men hvordan skal ikke røpes.

Det spesielle med Fossum er den lavmælte tonen og den effektive stilen. Spenning er det vanligvis likevel nok av. Her må det nok innrømmes at det er mindre av den slags enn vanlig uten at det gjør boka dårlig av den grunn.

Vi møter tre unge gutter på ei hytta i skauen. De har vært venner siden barndommen og heter Axel, Philip og Jon. Førstnevnte er den vellykkete, Philip er noe mer frynsete i kantene – blant annet ruser han seg for mye – og Jon er gjengens sorte får med drøssevis av problemer. En engstelig fyr. Det er også han som faller i Dødvannet, ikke kan svømme og som dermed drukner. Ved egen hjelp, eller ved andres – det er spørsmålet.

Men som kjent: dukker det opp flere lik, er det bare å ringe. Og det gjør det i ”Den onde viljen”. En tenåring, født i Vietnam, men vokst opp i Norge, flyter også opp en dag fra et annet vann. Er det noen sammenheng her? Det finner sjølsagt Sejer, og hans gode venn og hjelper Jacob Skarre ut at det er. Men uten hjelp fra de to mødrene til de døde guttene hadde det kanskje ikke gått denne gangen. De to har en slags felles skjebne på flere måter.

Krimromaner er ofte av to kategorier. De lange, omstendelige fortellingene med en kompleks intrige der leserne først blir kjent med morderen etter lang seiping på de aller siste sidene, sånn omtrent rundt side 400-450. Altså mursteinskrimmen, som kan være like spennende som en femsetts tenniskamp om de er godt skrevet.

Fossum har ikke for vane å skrive sånne bøker. ”Den onde viljen” er da heller ikke unntaket. Snarere er den en finslepen bok der ikke en setning er unødvendig. På under 200 sider får hun sagt det hun har på hjertet.

Denne romanen er en tekst om hvor vanskelig tilhørighet kan være. Å bli sett, å bli akseptert og å bli en del av fellesskapet. På mange måter er den et slags psykologisk svar på at ”å være sin egen lykkes smed” kan føre helt galt av sted. Men den er også ei bok som viser hvor vanskelig inkludering egentlig er.