Stig Inge Bjørnebye, ifølge ham sjøl en helt vanlig gutt fra Elverum, fikk i 1992 livet sitt totalt snudd på hodet. Om dette har han skrevet boka ”Løsrivelse”. Den handler om en gedigen klassereise som kanskje bare Ole Gunnar Solskjær har opplevd maken til i Norge. Bjørnebye ble nemlig dette året, bare noen dager etter at han skåret seiersmålet for Rosenborg i cupfinalen mot Lillestrøm, fotballproff i Liverpool, en av verdens beste klubber i den kanskje hardeste ligaen av dem alle. I England er nemlig fotball og fotballklubber religion på et helt annet nivå enn på sotahjørnet og foran Vålerenga kjerke.

Bjørnebye ble kastet ut i noe mye mer enn bare det å spille god fotball. Han ble megakjendis og fikk alt lagt opp i hendene. Han mistet raskt kontrollen over livet sitt og lengtet tilbake til det normale livet, det vi andre lever. Et liv der vi betaler regningene våre sjøl, et liv der vi ikke kan kjøpe alle de dressene vi ønsker og et liv hvor de nærmeste og de nære tingene betyr noe.

Det tjener absolutt til Bjørnebyes ære at han i denne boka forsøker å kalle en spade for en spade. Det virker modig gjort. For det er ikke enkeltpersoner som får passet sitt påskrevet i denne korte boka på litt over 100 sider, men en hel kultur. Eller skal vi heller kalle det en ukultur. I mine øyne er dette også moderne kapitalisme på sitt aller, aller verste.

For sjøl om det er fotballkjendiseriet han setter søkelyset på, kunne det sikkert like gjerne vært det hysteriske kjendiseriet i sin allminnelighet. Bjørnebye beskriver dette som kaldt, overfladisk og kynisk.

Bjørnebye valgte dette livet sjøl. Det er mulig å velge det bort sjøl om du er en god fotballspiller. Bare spør Tom Lund. Men at det er frivillig, og at Bjørnebye erkjenner dette åpent flere ganger i teksten, gjør den denne boka vesentlig mer troverdig. Det ligger en modighet i det også. Han tar på seg mye av skylda sjøl.

Bjørnebye slet, og så vidt jeg skjønner sliter, med sosial angst. Det er han ikke aleine om, men det ble sjølsagt vanskeligere for ham enn for de fleste. Han fikk problemer med å gjemme seg bort uten å bli oppfattet som arrogant.

Det er noen idrettsmenn gjennom tidene som har skrevet bøker. De fleste har skrevet biografier som skal forklare hvorfor de ble så gode som de ble, og om seiere og nederlag. Bjørnebyes bok er helt annerledes enn noen annen idrettsbiografi jeg har lest. Den er på samme tid både mer reflektert, men også mer stillferdig enn sånne bøker flest.

Prosaen til Bjørnebye, språket, er ujålete. Og lettlest. Best er Bjørnebye når han er konkret, når han lavmælt forteller sine historier uten å legge på en ”voice over” som forklarer det hele.

Om alle idrettsstjerner la igjen et sånt litterært testamentet når karrieren var over, ville norsk sakprosalitteratur ble vesentlig beriket.