Anne B. Ragdes nye roman ”Nattønsket” er noe helt annet enn Neshov-trilogien fra 2004-2007 som for Ragde ble en gedigen salgs- og lesersuksess. TV-serie ble det kort tid etterpå, også den en innertier. Suksess bør kanskje ”Nattønsket” også bli, i hvert fall om vi skal tro tabloidavisene og legge til grunn at det norske folk er interesserte i åpenhjertige sex-scener. For dem er det nok av i ”Nattønsket”.

Bokas første halvdel blir i overkant masete. Ingunn, den 39 år gamle musikkjournalisten i Adresseavia er så interessert i å dra ned buksa på de mannfolkene, ung som gammel, som hun møter på sin vei, at det nesten blir pinlig å lese om. Språket redder heller ikke Ragde. Skjønt, hvordan skal de uttalige samleiene egentlig beskrives – i hvilket språk? Som i Salomos Høysang eller i Cupido? Lett er det sjølsagt ikke å gjøre dette klisjéfritt.

Etter hvert blir vi bedre og bedre kjent med Ingunn – ja, hun er den eneste karakteren i denne romanen vi blir kjent med – og det sniker seg inn en følelse av medlidenhet. Ingunn er kanskje mange menns – og kanskje særlig unge gutters drøm, for eksempel journalistkollegaen Alex’ – men det er åpenbart at hun sliter med sitt. Hennes overflateimage er at hun vil være fri, knulle i øst og vest, hun vil ikke binde seg til noen. Sjøl om hennes omgivelser betrakter henne som altfor ”lett på tråden”, lever hun tilsynelatende greit med dette sjøl. Samboerskapet har hun prøvd – det funker ikke.

Etter utallige knull går det likevel sånn det må gå – og som leseren ganske tidlig skjønner at det vil: Ingunn møter en dag en hun ikke klarer å stikke fra. Hun prøver riktignok det hun alltid har gjort: legge ham bak seg og reise ut på nye eventyr. Denne gangen går det ikke.

Heldigvis. Ikke bare for Ingunn, men for hele teksten også. Denne kjærlighetsromanen ville nemlig ha blitt en ganske stusselig tekst om ikke den hadde hatt en noe dypere bunn.

For Ingunn er sjølsagt en dypt tragisk figur sånn hun framstår de første to hundre sidene av ”Nattønsket”. Mulig vil noen mene at hun blir patetisk på de de fjorten siste sidene. Dem om det.

Romanen inneholder store kontraster. Det er godt mulig at det dypeste laget i teksten ikke ville vært mulig å få øye på uten den overflatiske og til tider intetsigende delen. Motsetninger belyser som kjent hverandre. Dessuten er det jo en viss intensitet og frigjorthet i Ragdes sex-beskrivelser som ikke bør undervurderes.

Ingen betviler vel at sex hører med til kjærligheten. Så lenge Ingunn tror at sex er det samme som kjærlighet, flykter hun bare unna. For Ingunn dreier det seg om å velge.

Romanen hadde i flere betydninger av ordet tjent noe på å være mer antydende. Subtiliteter er det lite av i ”Nattønsket”. Må jeg velge, foretrekker jeg Neshov-trilogien.