Stig Sæterbakken har 25-års jubileum som forfatter i år. Han debuterte med en diktsamling, men har i de seinere årene stort sett gitt ut romaner. Den siste, ”Ikke forlat meg” som utkom i høst er en sterk og intens tekst om sjalusi som virkelig svir. Det kanskje mest spesielle ved boka er at er fortalt baklengs. På de første sidene er katastrofen nær, på de siste får vi vite hvordan det hele startet.

Jeg antar det er krevende å skrive en fortelling på denne måte, og det er ganske krevende å lese den også. Antagelig fordi det er så uvant. Jeg syns ikke Sæterbakken lykkes helt med denne fortellerstilen hele veien heller. Noen steder halter det litt. Den er dessuten fortalt i en noe merkelig og uvant du-form.

Det er ungdomskjærlighet som her står på spill. Og som kjent kan denne være lidenskapelig. Aksel Morander, hovedpersonen i romanen forelsker seg i Amalie. Og han vil aldri gi slipp på henne, eller trygler på sine knær om at hun aldri må forlate ham. Resultatet blir det samme. Galskap.

Her et talende sitat fra romanen: ”Javel, du er sjalu! Men hva annet går det an å være? Den som aldri har vært sjalu, har vel aldri elsket. Den som aldri har vært utsatt for sjalusiens galskap, har vel aldri vært elsket. Sjalusi er det samme som kjærlighet. Sjalusi er overdreven kjærlighet. Men hva er den kjærligheten verdt, som ikke er overdreven? Hva føler man, hvis man aldri føler sjalusi? Hvis man ikke er sjalu, hva i all verden er man da?”

Teksten er intens, språket er suggererende. Og det er troverdig. Så lenge Sæterbakken holder seg på et rent etstetisk nivå, der han bare viser fram sjalusien, ikke prøver å forklare den, er denne romanen veldig bra. Når han henimot midten og utover begynner å gi spede forsøk på å forklare den, gi bakenforliggende årsaker, er det ikke så bra lenger.

Mobbehistorien som brukes i denne sammenheng er en sterk fortelling i seg sjøl, men jeg skjønner ikke helt hva den har med Aksels sjalusi å gjøre. Ensomhetsfølelsen til Aksel, eksemplifisert gjennom Ozzy Osbournes vakre ”Solitude” fra tida i rockebandet Black Sabbath, angir stemningen. Den er vakker og tåler å bli sitert: “My name it means nothing/My fortune is less/My future is shrouded in dark wilderness/Sunshine is far away, clouds linger on/Everything I possessed – Now they are gone”.

Men igjen: Det er vel ikke fra dette mørket sjalusien kommer fra? Eller?

Det er sterke følelser i sving i denne teksten. Forfatteren skriver fram disse følelsene på en overbevisende måte. Men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor det er maktpåliggende for ham å fortelle denn historien baklengs. Det bryter med konvensjonene, er originalt, men tilfører neppe den sterke historien noe mer substans. Jeg er fristet til å si snarere tvert imot.