Ifølge ”Oss i Silke Forlag” er det kvinner som leser, kjøper og prater om bøker”. Derfor har det nystartede forlaget til hensikt å være til for bokelskende kvinner. Første bok ut er den svenske forfatteren Karin Brunk Holmqvists ”Potensgiverne”.

La det være sagt med en gang: Hvorfor i all verden skulle denne boka være spesialsydd for kvinner? Det snakkes ofte om reduksjonistiske måter å lese bøker på, det vil si at man snevrer boka inn til bare å handle om ett tema når den tar opp langt flere. Men jammen fins det altså reduksjonistiske måter å markedsføre litteratur på. I utgangspunktet er jeg kritisk til bøker som skal treffe en spesiell lesegruppe, og særlig om denne gruppa er basert på kjønn. For enten er en skjønnlitteratær bok god eller så er den dårlig – skjønt de aller fleste som utgis i Norge er et sted imellom. Og da blir det meningsløst å snakke om kjønn. De som for eksempel mener at Ernest Hemingways litteratur bare er for menn, reduserer hans forfatterskap enormt – ja, de er reduksjonistiske.

”Potensgiverne” er derfor like egnet for begge kjønn. Og boka er en klassisk bestselger. Historien er enkel, den er følelsessterk og rørende, til tider overraskende og den er svært menneskelig. Vi kjenner oss igjen, enten vi er kvinner eller menn. Og romanen er alt annet enn modernistisk – den er en streit og kronologisk fortalt historie uten vanskelige fremmedord eller blomstrende, symboltunge metaforer. Og aller best – og der skiller den seg noe ut fra en del bestselgere – den er relativt fri for språklige klisjeer. Helt fri for klisjeer er få – om noen – tekster i vårt ekstremt tekstrike samfunn.

Vi møter de to gamle frøknene og jomfruene Tilda og Elida. De er søstre, henholdsvis 72 og 78 år gammel og bor sammen i barndomshjemmet på den svenske (og skånske) landsbygda. Her lever de i et lite, gammelt hus med utedo. Rutger, lillebroren deres vil helst ha søstrene på gamlehjem sånn at han kan overta huset. Så lett er det imidlertid ikke. En dag dukker den sjarmerende Alvar opp i nabohuset, et mer moderne krypinn med ordentlig toalett inne. Dette vil også søstrene ha, men det koster mye penger. Hvordan skaffe dem? Søstrene får en dag en glimrende idé, og nå starter egentlig historien som jeg ikke her skal røpe mer av.

Som nevnt er ”Potensgiverne” en rørende historie. Den er full av menneskelig varme og positivt tenkende mennesker. Sistnevnte er nok fortellingens største svakhet. De få tilløpene til friksjon i denne romanen, som for eksempel da forholdet til Rutger og hans kone Marianne begynner å vise tegn til slitasje, trekker fortelleren ganske raskt uoverenstemmelsene tilbake til null igjen og en tilnærmet idyll er gjenopprettet. Historiens skurk er fraværende og mot slutten begynner det å gå litt på tomgang.

Kanskje kunne ”Potensgiverne” vært noe mer fortettet i språk og handling – ja, kanskje skåret ned til halv lengde. Og blitt en strålende novelle heller enn en roman som er litt for lang.