Tore Renberg er en produktiv forfatter. For noen uker siden kom hans fjerde roman om Jarle Klepp siden ”Mannen som elsket Yngve” fra 2003.

I forrige Jarle Klepp-bok, fjorårets ”Charlotte Isabel Hansen”, var vi i Bergen der Jarle studerte litteratur og fikk vite at han var far til den gangen 7-årige Lotte. I årets bok er han på en snartur i Oslo som utskremt journalist for Stavanger Aftenblad. Han skal dekke favorittbandet The Smiths på Øyafestivalen. Vi er i nåtid, og ved en tilfeldighet treffer han sin elskede datter Lotte. Hun er imidlertid ikke aleine på festivalen, hun er sammen med Pixley Mapogo som navnet kanskje røper ikke har norske foreldre.

Jarle treffer paret i den mest pinlige og verste situasjon og blir mer enn sjokkert. Etter hvert også over sin egen reaksjon. For Jarle er jo en gammel raddis, om ikke like rød som vennen Helge Ombo, som også er med i Renbergs univers igjen. Helge er imidlertid nyskilt, og lider alle helvetes kvaler – ja, faktisk er han en hårsbredd fra å stryke med for godt på vei ti Ullevål sykehus.

Renberg har alltid skrevet frisk og levende. Det gjør han også denne gangen. Replikken hans kan være gode, og han har ofte feeling for gode stemninger, særlig av den litt ungdommelige arten. Med ”Pixley Mapogo” har han levert en bedre bok enn fjorårets. Den tematiserer flere ting, men det mest alvorlige og tyngende er sjølsagt Jarles forhold til sine egne rasistiske fordommer. Det er ikke spesielt hyggelig lesning.

Enkelt sagt dreier det seg vel om at det bor en rasist i oss alle, særlig om vi ikke bare får en afrikaner ved siden av oss på trikken, men får han eller henne inn i familien. Da skjer det noe, da er det ikke lenger så hyggelig det som skjer.

Noe av problemet med denne romanen er at det ikke er så lett å se bak Jarles litt overraskende holdninger. Tredjepersonsfortelleren prøver antydningsvis å fortelle om noen episoder i barn- og ungdom, blant annet om et møte med den nye klassekameraten fra Tyrkia, men det fungerer ikke så godt. Mot slutten av romanen, da Jarle må ta oppgjøret både med datteren og Pixley Mapogo, så sier han det like godt rett ut – nesten like uelegant som i en sosiologioppgave. Jarle mener det er forskjell på teori og praksis. Og det er det jo. Men thats it?

Renbergs stemme er umiskjennelig til stede i romanen. Han har en egen og temmelig hektisk fortellerstil som kler et ungdommelig, småintellektuelt miljø. Tidskoloritt er Renberg også god på. Dessuten kan han som de fleste forfattere i hans generasjon rockemusikkens ulike ikoner.

Men noe særlig mer enn en underholdende roman, med driv og temperatur, kanskje særlig egnet til et ganske ungt leserpublikum, er ”Pixley Mapogo” ikke.

Renberg har lovt oss mer Jarle Klepp. Men kanskje ikke allerede til neste år!?