Gjennom en bredt anlagt familiefortelling i flere generasjoner ønsker nok Ethan Canin med romanen ”Amerika Amerika” å sette søkelyset på et Amerika vi både skal elske og hate.

Fortellingen har ansatser til det meste, ikke minst alle de klisjeene vi forbinder med det kontrastfylte USA. Individets og frihetens hjemland, mulighetenes land hvor det går an å slå seg fram nesten til Det Hvite Hus i Washington. Om du bare har anbisjoner, drømmer og viljestyrke. Og viktigst av alt: Penger.

Romanen starter i 2006 da Henry Bonviller dør. Han var i begynnelsen av 1971- tallet, mens vietnamkrigen raste i Asia og Nixon styrer landet, senator og presidentkandidat for demokratene. Ingen takknemlig oppgave, og helt umulig – den gangen som nå – uten å alliere seg med pengesterke mennesker. Det gjorde Bonviller gjennom den mektige Metarey-familien. Sjefsoverhodet i denne familien er Liam. Han blir nesten gudeforklart av jeg-fortelleren, siden han forbanner seg over nevnte forteller med navn Corey Sifter. Corey Sifter er an arbeidklassegutt med evner som gjør en solid klassereise takket være Liam. Og vinner til slutt også den ene dattera.

Corey forteller historien om hvordan Bonviller skulle bli president i USA, men også om hvorfor han ikke ble det. Det handler om skitne triks, og det om noe så klisjépreget i amerikansk politikk som utroskap. I dette tilfellet sågar med døden til følge.

Canins hensikt med denne fortellingen er sjølsagt å si noe intelligent om det amerikanske samfunnets utvikling og mangesidige karakter. Han klarer for så vidt det, men i et merkelig upolitisk perspektiv. I det hele tatt er dette en tekst om USAs politiske utvikling uten å være særlig politisk tydelig.

Mulig at mye av det som fortelles i denne romanen skal fungere som en slags ”avsløringer” på et høyt politisk plan, men det er ikke spesielt sjokkerende nyheter som her i romans form legges fram.

Fortellerteknisk er det også en del å sette fingeren på. Corey veksler mellom retrospektiv og nåtid så uanstrengt at det til tider blir anstrengende for leseren å følge med. Tidsskiftene er til tider umotiverte og skjemmende for flyten i fortellingen.

Dessuten forteller ikke Corey bare denne historien til oss lesere, men også til en nysgjerrig journalistlærling i den avisa han eier.

Ethan Canin har nok hatt store ambisjoner med denne romanen, men strander et sted på veien. Jeg savner en strammere dramaturgi, og rett og slett mer dramatikk. Til og med et par kriminallitterære muligheter som kunne fått temperaturen og intrigen til å utvikle seg i langt mer spennende sfærer, skusler Canin bort. Korrupsjons- og drapsmistanker koker bort og blir til nesten ingenting.