Karl Ove Knausgård, med to mursteinsromaner som tidligere meritter (Ute av verden, 1998 og En tid for alt, 2004), har dokumentert at han bedre enn de fleste samtidsforfattere behersker særlig to ting. For det første er det få – om noen – som skriver bedre om barndom og oppvekst enn nettopp ham. Og for det andre er han svært nærgående i sine skildringer av sitt eget levde liv.

I sitt nye romanprosjekt ”Min kamp” hvor snart tre bind foreligger, har han allerede rukket å høste inn en Bragepris og en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris for den første boka. Hva som venter av ytterligere priser for denne eller de fem bøkene som følger, vil bare tida kunne vise.

Allerede i bind gjør Kanusgård det helt klart at han har tenkt til å vandre i Hans Jægers og Kristianiabohemens fotspor. Knausgård har tatt mål av seg til å skrive sitt liv og ikke la noe stå uprøvd. De han har møtt på sin vei blir sjølsagte romanfigurer. Og de blir aldri bedt om å gå i sminkerommet. Knausgård ser ut til å rase gjennom sin fortelling uten å ta nevneverdige hensyn til nær og fjern slekt eller venner. Det eneste som synes å være hellig er litteraturen sjøl. Å skrive godt, det er forfatterens mål og mening. Og her består han med glans.

Som i tidligere bøker veksler Knausgård mellom mer filosofiske, reflekterende tekstpartier og helt konkrete og jordnære beskrivelser av hverdagshandlinger som de fleste vil kjenne seg igjen i. Men det er alltid en nær sammenheng mellom disse nivåene.

Det er ingen streng kronologisk fortelling Knausgård legger opp til. Han følger en slags innfallsmetode. Han bruker tilsynelatende tilfeldige hendelser i sitt liv som et springbrett til lengre fortellinger om bakgrunnen for hendelsene – en fascinerende, men ikke uvanlig måte å skrive på og som framstår som assosierende.

Første bind er viet Karl Ove Knausgårds, hovedpersonens og fortellerens forhold til sin far. Dessuten møter vi den eldre broren Yngve og blir kjent med så vel Karl Oves første kone som hans andre – og de tre barna. Vi aner at det kommer til å bli mye mer om disse seinere.

Men her er det altså faren og forholdet til ham det i all hovedsak dreier seg om. Og dette er sterk lesning. Forholdet mellom de to er ambivalent, som så mange far-sønn-forhold. Da faren blir skilt fra forfatterens mor, går det bare en vei med ham. Nedover. Alkoholen blir hans eneste følgesvenn. Og døden redningen.

Slutten av boka er viet de to sønnenes forberedelser til farens begravelse. Samtidig som Knausgård holder fortellingen på nåtidsplanet, får han sagt det meste om hva som ligger bak farens liv og sitt eget forhold til ham. Prosaen er følelsesladet. Dette er berørende litteratur, kanskje særlig for lesere som har lignende erfaringer som forfatteren.

Fornøyelig er det å lese om den gangen Knausgård, som student og kulturjournalist, skulle intervjue dikterhøvdingen Olav H. Hauge og tropper opp hjemme hos ham. På gården i Hardanger. For ikke å snakke om intervjuet med blødmekongen Kjartan Fløgstad som han møter under enkle omgivelser på Bjølsen i Oslo. Hauge var en vanskelig kar å intervjue, Fløgstad er kjent for å være det samme. Knausgård skriver fram dette på en fantastisk og morsom måte.

Knausgård som romanfigur framstår slett ikke som noen overlegen, kontrollert type som behersker alt. Snarere tvert imot. Hovedpersonen er et ganske usympatisk og sjølsentrert menneske. Likevel er dette stor skjønnlitteratur. Hamsun har skrevet flere bøker hvor han får til dette. Det samme klarer nå Knausgård. Men uansett hvor tett Knausgård legger seg på eget liv, så er dette likevel en roman med en fiktiv hovedperson. Dette er ikke bare en litteraturteoretisk floskel, men kommer godt til uttrykk gjennom de utallige dialogene og replikkvekslingene i boka. Det er i all hovedsak diktning, ikke avskrift fra båndopptak.

Det er bare en måte å skrive sitt eget liv på. Den går gjennom diktningen, gjennom å omskape levd liv til skjønnlitteratur på et gjennomreflektert og strukturert vis. Sånn er kunsten, også den store, men sånn er ikke livet. Samtidig er stor litteratur en del av livet, men ikke livet sjøl. Karl Ove Knausgårds roman ”Min kamp 1” viser alt dette på samme tid.