I Karl Ove Knausgårds andre bind i det gigantiske verket ”Min kamp” er mesteparten av handlingen lagt til Sverige, nærmere bestemt Stockholm, hvor forfatteren bor (bodde, han har flytt til Malmø) sammen med sin kone Linda og deres tre barn. Knausgård rulller opp hele kjærlighetsforholdet, fra det første møtet via den første forelskelsen til de bare er de to. I forrige bind kom det tydelig fram at Karl Ove ikke er noen enkel person. Hans kone framstår heller ikke som noen vanlig søndagsskoleelev. Det blir temperatur av sånt.

Måten og intensiteten forfatteren beskriver dette kjærlighetsforholdet og ekteskapet på, er nesten brutalt selvutleverende. Enhver leser burde her få noe å tenke på.

Forfatteren er også uhyre ærlig og konkret i beskrivelsen av forholdet til sine barn. For først så kommer ei jente, så ei til og til slutt en gutt. Tre barn, akkurat som de har ønsket seg.

Hvordan er det mulig å være kunstner oppi alt dette? Knausgård legger ikke et øyeblikk skjul på at hverdagens mange gjøremål for en småbarnspappa ikke er de han gleder seg mest til å få utført. Boka har også dyptloddende scener hvor Karl Ove forsøker å være sosial, men slett ikke får det til. Hans til tider utstrakte bruk av alkohol er vel også et uttrykk for en sosial angst som er over gjennomsnittet. Noen vil kanskje si at han er arrogant og spiller på en slags gammel kunstnermyte der han hever seg over massene. På meg virker dette ektefølt. Og er det ikke det, så er det pinadø god diktning.

På side 67 i den 563-siders lange romanen kan vi blant annet lese følgende:

”Kanskje var det derfor jeg hadde så vanskelig for å leve i det. Dagliglivet, med sine plikter og rutiner, var noe jeg utholdt, ingenting jeg gledet meg over, ingenting som ga meg mening eller gjorde meg lykkelig. Dette handlet ikke om mangelen på lyst til å vaske gulv eller skifte bleier, men om noe mer grunnleggende, at jeg ikke opplevde verdien i det nære livet, men alltid lengtet bort derfra, og alltid hadde gjort det. Så livet jeg levde, var ikke mitt eget. Jeg forsøkte å gjøre det til mitt, det var den kampen jeg førte, for jeg ville jo det, men jeg mislyktes, lengselen etter noe annet hulte fullstendig ut alt det jeg gjorde.”

Det er liten tvil om at forfattergjerningen, skrivingen som er det Knausgård aldri vil fire på, står i konflikt med det livet han også må leve som far og ektemann. Dette andre bindet handler også om forfatterens forhold til svigerforeldrene og sin egen mor. Forholdet til faren gjorde han seg stort sett ferdig med i forrige bok (som sluttet med farens begravelse). Nå er det mer hans egen rolle som far Knausgård tematiserer. Mange av de tankene som forfatteren forteller at han tenker, er det nok mange fedre – og kanskje spesielt småbarnsfedre – som kjenner igjen. Men å si det, skrive det – se det er noe annet, det krever mot. Det gjør bare en som setter skrivingen, og den ærligheten Knausgård har pålagt seg sjøl, over alt annet. Det er nesten skremmende å lese dette, samtidig er det akkurat dette råe forholdet til seg sjøl og omgivelsene – inkludert egne barn – som gjør hans litteratur så besettende, så annerledes all annen oppvekstlitteratur.

Hva vil det si å være menneske? Jan Kjærstad har formulert spørsmålet om hva skjønnlitteraturen dreiser seg om på noenlunde denne måten. Karl Ove Knausgård leverer noen innspill til et svar i sin andre bok av ”Min kamp”. Og kanskje best av alt: Fortsettelse følger.