Dag Solstad er en helt særegen blomst i den norske litteraturfloraen. Etter hvert har han i en slags symbiose med fans, brorparten av den norske kritikerstanden og et generelt leseinteressert publikum besteget tronen som selveste skjønnlitteraturkongen her til lands. Og han har et nærmest homerisk blikk og en fortellerholdning som er en konge verdig. Hans slentrende prosa blir heller ikke dårligere med årene, snarere tvert imot.

Årets solstadroman heter ”17. roman” og bringer sjølsagt tankene hen til en tidligere roman fra 1992, nemlig ”Ellevte roman, bok 18”. Solstadfans vil huske at den handler om Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg – en roman som endte med at Hansen etter et besøk i Litauen kom hjem i rullestol. Og ble der. Ikke i Litauen, men i rullestolen.

”17. roman” er en fortsettelse av denne teksten. I åpningsscenen møter vi Hansen på Oslo S, stående på perrongen for å ta toget til sin sønn, svigerdatter og deres sønn og dermed Hansens sønnesønn. De befinner seg i Bø i Telemark. Har vi hørt det før? En tilårskommende solstadfigur med en koffert i hånda og på vei med toget mot en norsk by eller et norsk tettsted? Ja, dette er den gamle plata til Solstad.

Men det har rent noen liter vann i sjøen siden sist. Innledningsvis forteller nemlig den allvitende tredjepersonsfortelleren at Bjørn Hansen har sonet tre og et halvt år i fengsel for forsikringssvindel. For Hansen var ikke lam da han kom hjem fra Litauen den gangen, han bare spilte og lurte trygdemyndighetene trill rundt. En dag ble han imidlertid tatt på fersken og fengsel ble resultatet.

Den Hansen vi nå møter, 15 år etter at han slapp ut av en fengselstilværelse der han aldri fikk besøk av verken sønnen eller andre, er en desillusjonert mann. Han har mer eller mindre gitt opp, lite eller ingenting er så farlig lenger. Heller ikke fengselsoppholdet har han særlig mye å si om annet enn noen nøkterne og troverdige beskrivelser av livet med fanger og fengselsbetjenter innenfor murene.

Så en dag blir han invitert til å besøke sin sønn Peter Korpi Hansen i Bø, og vi er plutselig tilbake på perrongen på Oslo S og tredje setning i romanen.

Hansen er en typisk solstadfigur fra de seinere årene av hans forfatterskap. Han er ganske mistilpass og ekstremt sjølreflekterende. Ordet ”dannet” er vel en passende karakteristikk av Bjørn Hansen. Men han henger ikke helt med i svingene, han er ikke som andre. Han er ute av sin tid. Derfor kommer han for eksempel til besøket hos sin sønn – som han ikke har sett på 20 år – og svigerdatter og sønnesønn uten så mye som en blomsterkvast. Han får i siste liten vekslet til seg en tusenlapp som han planlegger å gi til den elleve-årige sønnesønnen Wiggo.

Besøket i Bø går ikke helt som planlagt, men jeg skal ikke røpe hvordan det går eller hvorfor det går som det gjør. Hjemreisen er imidlertid kostelig lesning og noe som nesten bare Dag Solstad kan skrive.

Romanen er kort. Solstad begynner på sin eldre dager mer og mer å ligne sin forfatterkollega Kjell Askildsen. Sjøl om setningene til Solstad er de kjente og lange, innskuddene og de assosiative avsporingene fortsatt er mange, så er det blitt noe minimalistisk over Solstad også. Og dessuten en grunnleggende pessimistisk tone. Det er noe oppgitt over det hele som ikke sjelden slår over i en lystighet. Livet er så traurig at det blir komisk. Vi ler der vi kanskje burde lagt oss ned for å grine. Samuel Beckett skrev også på denne måten. Det nærmer seg det absurde.

Dag Solstad har ved flere høve den siste tiden, særlig i etterkant av en romanutgivelse, antydet at hans skjønnlitterære forfatterskap går mot slutten. En dag får han sjølsagt rett, men la oss for all del håpe at det er mange år til han legger ned pennen. Norsk samtidslitteratur nyskapes ikke lenger av Solstads litteratur, men den blir vesentlig fattigere uten.