Bare for å slå det fast med en gang: Du må ikke la deg forvirre av tittelen på denne filmen, for den har ingenting med den kjente Dickens-klassikeren «A Christmas Carol» å gjøre». Så langt i fra. Dette er derimot et små-komplekst fransk familiedrama.

Junon Vuillard, spilt av den aldrende divaen Catherine Deneuve, får beskjed om at hun har leukemi, og det eneste som kan redde henne er en benmargstransplantasjon fra en i familien.

Junon og ektemannen Abel inviterer sine voksne barn, ektefeller, venner og barnebarn på en stor julefeiring, som viser seg å bli alt annet enn problemfri. Famlien sliter med mer enn morens sykdom for å si det sånn. Junon tilkjennegir åpenlyst at hun kan styre sin begeistring for flere av sine barn, og det viser seg, naturlig nok, at følelsene blir gjengjeldt.

Junons førstefødte, døde av leukemi, bare seks år gammel, og hans død preger fortsatt familien.

Den eldste datteren, Elizabeth sin tenåringssønn har store psykiske problemer, samtidig som hun selv åpenbart sliter med depresjon.

Elizabeth har i tillegg bannlyst den mellomste sønnen, Henri (Mathieu Amalric). Og som det heter i reklamen; «... og ikke nok med det...». Ettersom julefeiringen skrider fram viser det seg at det er flere dyner som trengs å løftes i det Vuillardske hjemmet.

Det er veldig befriende å se filmer der handlingforløpet ikke er gitt på forhånd. Det skal franskmennene ha! Og selv om historien kanskje er litt rotete i starten, nøstes trådene fint opp mot slutten.

Det aller beste med denne filmen er skuespillet, som er av høyeste klasse, og Deneuve fikk fortjent gulløven i Cannes for sin rolletolkning.

Almarics tolkning som Henri – kanskje denne filmens aller mest komplekse karakter – er rett og slett fantastisk, der han veksler mellom forsmådd og forhatt sønn til uforutsigbar drukkenbolt med sarkastiske replikker, ispedd røykhoste.

Amalric har tidligere levert sterke roller i «Dykkerklokken og Sommerfuglen» og også i den siste Bond filmen «Quantum of Solace». Her beviser han igjen at han er en glimrende skuespiller. Vel verd filmen, bare han!