Karl Ove Knausgård fortsetter ufortrødent videre. Bind 3 av ”Min kamp” er viet barndommen på 1970-tallet. Den åpner nærmest med en drøfting av hvorfor det blir en helt umulig oppgave å skrive dokumentarisk om en barndom som forfatteren husker så lite fra. Dette er kanskje det beste forsvaret Knausgård gir for at denne serien ikke er noe så enkelt og entydig som en sjølbiografi i en streng faglitterær forstand, men at den fortjener sjangerbestemmelsen roman – og altså er ren skjønnlitteratur. Og for all del: Skal leses akkurat som det.

Å lese Karl Ove Knausgårds ”Min kamp”-serie – og ikke minst anmelde bøkene – dreier seg i både første og siste omgang om å vurdere hvorvidt forfatteren skriver godt. Og det gjør han også i bind 3. Jeg minner om hva jeg skrev i min anmeldelse av første bind – den beste av bøkene så langt: Få om noen her i landet skriver så godt om oppvekst og barndom som Karl Ove Knausgård, skrev jeg for et par måneder siden. Denne boka er et nytt bevis på den påstanden.

I bind 3 lærer vi også å kjenne bakgrunnen for Karl Oves nesten grenseløse hat til sin far. Forholdet far-sønn vies igjen svært mye oppmerksomhet. Jeg kjenner jeg krymper meg hver gang forfatteren skildrer en av farens yndlingsaktiviteter når han mener sønnen Karl Ove har gjort noe galt: Han vrir øret til den lille gutten hardt rundt og sender ham som oftest inn på barnerommet med opptil flere dagers husarrest. Og Karl Ove griner, griner og griner. Tankene går ofte til Astrid Lindgrens Emil i Lønneberget – og det berømte uttrykket forgremmede unge!

For Karl Ove er ikke fars beste barn, det skal sies. Men pedagogikken som lærerfaren praktiserer – også overfor det eldste barnet Yngve – er etter mitt skjønn ikke anbefalelsesverdig. Du får ikke snille barn med denne kjærlighetsløse metodikken. I beste fall får du forfattere.

Lille Karl Ove sliter også med kjærligheten. Han har lett for å forelske seg og har stempel som ”femien” blant sine venner. Dessuten leser han mye, ja faktsik svært mye.

Familien Knausgård har ambisjoner. Verken far eller mor har planlagt å bli bofast på Tromøya ved Arendal. Først videreutdanner mor seg, så gjør far det samme. For Karl Ove og Yngve går livet sin gang mot voksenheten. Og en dag er det slutt, en dag flytter familien til Kristiansand.

Avslutningsavsnittet er typisk for Knausgård på sitt beste. Her ligger det mye både på og mellom linjene. Avsnittet går sånn:

”Da flyttelasset hadde kjørt og vi satte oss inn i bilen, mamma, pappa og jeg, og kjørte nedover bakken og over broen, var det med en enormt stor lettelse jeg tenkte at jeg aldri mer skulle komme tilbake, at alt jeg så, så jeg for siste gang. At husene og stedene som forsvant bak meg, også forsvant ut av livet mitt, og det for godt. Lite ante jeg at hver eneste detalj i dette landskapet, og hvert eneste menneske som bodde i det, for alltid skulle være festet i hukommelsen min, nøyaktig og presist, som med et slags minnenes absolutte gehør.”

God fornøyelse!