Aftenpostenjournalist Kjetil S. Østli bokdebuterer med et brag. For sin første bok, sakprosaboka ”Politi og røver” stakk han like godt av med Brageprisen i sin klasse. Snakk om debut! Her blir det garantert mer tekst mellom stive permer i årene som kommer. Spørsmålet er vel kanskje heller: Hvor lenge fortsetter han som journalist.

Prisvinnerboka har Østli brukt tre år på. Han har fulgt Petter R. Hansen, en av gutta fra den såkalte tveitagjengen og tiltalt for munchranet. I samme tidsperiode har han også fulgt spaneren Johnny Brenna.

Metodisk ligner dette på fortellende journalistikk. Østli skriver fram sine to hovedpersoners historier vekselsvis. Det mest oppsiktsvekkende for de uinnvidde er nok at det tilsynelatende ikke er så stor forskjell på hvordan purken og kjeltringen tenker. De er begge besatt av krim i en machopreget virkelighet. Etter hvert blir de ganske godt kjente med hverandre også – de utveksler både erfaringer, tips og ideer.

Det mest interessante med boka er likevel ikke de to hovedpersonenes fortellinger, men hvordan deres historier gir oss – og her er de aller fleste uinnvidde – innblikk i en forbryterverden. Hvordan det tenkes, hva som er kult og hva som ikke er det. For verden og virkeligheten blant de kriminelle er nådeløs, den har sine egne regler og lover som skal følges. Her er det mye prestisje å vinne, og ære å miste. I Østlis bok møter vi også Jan Kvalen, tveitagjengens gudfar og beryktete torpedo. En mann som oser av testosteron og mannlige kjerneverdier – nesten til det parodiske. Men åpenbart en viktig mann for det kriminelle miljøet han en gang rådet over.

Sjøl glir forfatteren inn i denne virkeligheten på en merkelig måte. Han vinner åpenbart både Hansens og Brennas sympati – de stiller mer enn gjerne opp i hans prosjekt. Dermed blir Østli også en del av denne fortellingen, en slags akademisk og reflekterende motvekt til de mer enkle og handlingsorienterte sjelene i den kriminelle verden.

Vi får også et glimt inn i forberedelsene til NOKAS-ranet. David Toska, mesterhjernen blant kriminelle, spøker i bakgrunnen.

Østli skriver godt, men ikke blendende. Han er virkelighetsnær – noe som antagelig er den største suksessfaktoren om man vil bli lest av mange. Ifølge salgslistene er det i hvert fall i en norsk målestokk et stort antall mennesker som har kjøpt boka. Antagelig sitter en mengde A4-mennesker og leser om livene til Hansen og Brenna, to mennesker som for alt i verden ikke vil eller ville leve noe A4-liv. Det er et lite paradoks det også.