I 2003 debuterte den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen (født i 1973) med romanen ”Stalins kyr”. Seks år seinere ble den oversatt fra finsk til norsk av Morten Abildsnes, en formidabel oppgave som ser ut til å være løst helt fremragende. Så oppsiktsvekkende var denne debuten i hjemlandet at ”Stalins kyr” sågar ble nominert til Runerbergprisen – en gjev hedersbevisning i Finland.

Teksten er en generasjonsroman, men ikke en klassisk sådan. I hvert fall er den ikke fortalt på tradisjonelt vis. Romanen følger ingen streng episk koronologi, men består mer av korte scener hvor tidsperspektivet hopper litt fram og tilbake.

Vi møter tre sterke kvinner: Sofia, Katariina og Anna – mormor, mor og datter. De to førstnevnte er vokst opp i Estland, mens Anna er finsk. Akkurat som forfatteren.

Og det er hele tiden forholdet til det fremmede, det kapitalistiske Finland, sett med vekslende estiske øyne som tematiseres. For blikket til både Sofia og Katariina stammer fra det gamle Sovjetunionen. De vokste opp under kommunismen, Sofia også med et nært forhold til Stalin og hans arbeidsleirer i Sibir. Katariina har et noe mer avslappet forhold til dette, men likevel et sterkt bånd til sitt fødeland. Hun er imidlertid i den generasjonen som mer enn gjerne ønsket seg ut av Estland/Sovjet og til slutt traff en finsk mann hun kunne flytte sammen med. For Anna er det aller viktigste å bli kvitt sine estiske aner. Ikke en gang språket vil hun bruke. Hun vil være finsk.

Anna har fått den klart største delen av denne romanen. Som annengenerasjons innvandrer følger vi hennes spennende oppvekst i Finland. Hun sliter med en bulimi som det er litt vanskelig å forstå årsaken til, men det handler antagelig om behovet for kontroll over eget liv gjennom kontroll av kroppen. I så fall blir dette en slags individuell forlengelse av det samfunnsmessige nivået i romanen. Alle de tre kvinnene forsøker å skape seg et eget liv, men Anna har de beste forutsetningene.

Fortellerstemmen, som veksler mellom en jeg-fortelling og en allvitende tredjepersonsforteller, har en tydelig kritisk brodd mot det sovjetiske prosjektet uten at dette blir påfallende eller anmasende. For ”Stalins kyr” er til tross for tittelen ingen klassisk anti-sovjetisk roman som hyller Vesten som et paradis å leve i.

Det sterkeste, og kanskje mest tydelige, politiske perspektivet denne romanen målbærer er en feminisme som forsøker å avkle at menn stort sett tenker på to ting: kvinner som sexobjekter og på hvordan de skal få i seg mest mulig sprit. Sistnevnte er en klisjé om finske menn som har rot i virkeligheten, men som jeg kunne tenkt meg noe mer nedtonet i denne romanen. Noe særlig mer enn akkurat dét har jeg imidlertid ikke å utsette på denne romanen som gir et varsel om et spennede forfatterskap.