Kjartan Fløgstad har med sin roman fra i fjor ”Grense Jakobselv” skrevet ei bok med et voldsomt historisk spenn. Med en tittel fra en av bøkene til filosof og platonekspert Egil A. Wyller kan vi si at Fløgstads prosjekt spenner fra Homer til Heidegger. Sistnevnte filosof står sentralt på flere måter i romanen. Martin Heidegger var kanskje den mest skarpskodde akademikeren som forsvarte det nasjonalsosialistiske prosjektet i Tyskland i 1930- og 40-årene. Filosofens tid som rektor for universitet i Freiburg spiller en ikke helt liten rolle i begynnelsen av denne romanen, og fungerer som et slags springbrett inn i tematikken.

Det er likevel to fiktive karakterer som er romanens fortellere. Tyskeren og juristen Otto Nebelung og nordmannen og overvåkeren Alf Magnus Mayen. Etter hvert som romanen skrider fram nærmer disse to seg hverandre og smelter nesten sammen. Begge to illustrerer bare gjennom sine navn den typiske fløgstadske kreativitet. I hans litterære univers er ingen ting tilfeldig, heller ikke navnene på personene. Hva skal man for eksempel si om figuren August Glahn? Eller termen ”Parkens grøde” (for øvrig tittelen Fløgstads har gitt på sitt faglitterære essay der han forklarer den intellektuelle bakgrunnen for denne romanen – et essay han foredro på Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2009). For hvem husker ikke Hamsuns August-figur eller løyntnant Glahn (både fra Pan og Benoni og Rosa)? Og boka han fikk nobelprisen for: ”Markens grøde”, selve urkilden til Hamsuns brune spor. Hvorfor Hamsun? Fordi Hamsun sjølsagt sto nazismen nær både før og under Den andre verdenskrigen, akkurat som Heidegger. For noen helt uforklarlig, for andre helt logisk. For Fløgstad verken eller. Fordi han er skjønnlitterær forfatter.

”Grense Jakobselv” handler altså om krigen, men mest om nazismen – det vil si nærmere bestemt om hvem som ble nazister. Og ikke minst om hvordan det gikk med nazistene etter krigen. Gjennom et skjønnlitterært språk, og med oppdiktede karakterer, ”dokumenterer” forfatteren at nazismen var et ganske elitistisk prosjekt. Først og fremst fordi nazismens ideologi hadde solid fotfeste hos forbløffende mange akademikere, særlig juristene og legene.

Fløgstads mest interessante poeng, som han viser fram gjennom sine fortellere uten sjøl å ta stilling (om noe sånt er mulig), er at virkeligheten ikke er som mange synes å tro: At alle nazistene etter krigen enten dro til latinamerika, tok livet av seg eller ble stilt for domstolen i Nürnberg og skutt. Nei, Sannheten til Fløgstad – Nicht Dicthung, aber Wahrheit – er at mange av de fordums nazistene svært raskt snudde kappen etter vinden og kom seg til topps i det tyske etterkrigssamfunnet. Noe ble til og med toneangivende redaktører i den såkalte frie pressen.

Det er som vanlig en utrolig rik roman Fløgstad har skrevet. Både i innhold og form. Allusjonene er mange, nesten allestedsnærværende og krever både oppmerksomme og beleste lesere. Referansene vil om lag ingen ende ta. Og godbitene følger som perler på en snor for de som klarer å henge med. Han stjeler like sjølsagt fra Bibelen som fra Nietzsches ”Moralens genealogi”.

Fløgstad ville blitt en kjedelig forfatter for de fleste om han ikke bedre enn kanskje noen blant de norske skjønnlitterære forfatterne hadde forstått betydningen av å blande lav- og høykultur innenfor de samme permer. Hos Fløgstad kan en ganske høytravende setning med et tett meningsinnhold som skriker på akademiske analyser og filosofisk skolering, etterfølges av en blødme som kunne vært avfyrt i en barnehage eller i en russerevy. I hvert fall nesten. For det flotte med Fløgstad er at også mange av blødmene og ordspillene hans rommer mye mer enn bare tomme ordrim, lek og tull. De kan være meningsbærende og fulle av krutt. Dessuten bryter de opp mye av det alvoret som den andre prosaen hans er stappfull av. Blødmene er for øvrig nedtonet ganske mye i ”Grense Jakobselv” sammenlignet med mange av de tidligere romanene hans (begynner han å forsvare seg mot blødmekritikerne?)

Dessuten tror jeg dette stilvalget – for det er et stilvalg – skyldes at Fløgstad ønsker å skape den type realisme i sitt univers som bygger på at virkeligheten består av både følelse og tanke, emosjoner og rasjonalitet. Magisk realisme på norsk, kan være en rimelig treffende betegnelse sjøl om han nok har vært mer ”magisk” i flere av sine tidligere romaner.

”Grense Jakobselv” er et nytt betydelig verk fra Kjartan Fløgstad. Synd Karl Ove Knausgård startet sin Min Kamp-serie samme år. Ellers hadde det nok vanket en del litterære priser på Fløgstad også.