Clara Jonsson er et pseudonym. Ifølge Silke forlag skjuler det seg en kjent svensk forfatter bak pseudonymet. At forfatteren har behov for å skjule seg, skjønner jeg godt etter å ha lest novellesamlingen ”Lyst”, med undertittelen ”erotiske noveller”. Elleve noveller har boka fått plass til, og de fleste går rett på sak.

Silke forlag markedfører seg som et forlag som skal gi ut litteratur for kvinner. Her har de vel antagelig tatt den helt ut. For det er kvinners seksuelle fantasier som tematiseres i samtlige noveller. Grensene for virkelighet og fantasi er i flere av tekstene visket mer eller mindre ut, uten at det er noe spesielt kvinnelig ved akkurat det – vil jeg tro. Skjønt, det er menn med i disse novellene også. Ja, så absolutt. Ofte ganske stereotypiske menn. De menn som begjærer kvinner som framstiller seg litt vampete. Kort sagt: Som mann er jeg svært lite fornøyd med det mannsbilde som disse tekstene formidler. Mannen som evig og superkåt jeger trodde jeg var en anakronisme i 2010. Antagelig er dette vrengebilde av hva kvinner må leve med i menns erotiske fantasier og pornobransjen generelt. Men et endimensjonalt bilde av menn kan likevel ikke forsvares, og blir ikke noe bedre av den grunn.

”Lyst” utfordrer dessuten grensene for hva som er erotikk og hva som er pornografi. Hva som er det ene og hva som er det andre, har jeg fortsatt til gode å se en brukbar definisjon på. Menge mener at pornografi har noe med blikket å gjøre. Det blikket som reduserer for eksempel kvinner utelukkende til objekter og menn til subjekter, er ofte pornografi – mens det likeverdige forholdet er betegnende for erotikk.

Men innenfor litteraturen tror jeg kanskje omtrent de samme kriterier som kan brukes for å skille god og dårlig litteratur kan anvendes. Om erotikk er god litteratur, er pornografi dårlig. For god litteratur er vel som erotikk antydende, eggende, pirrende – den sier ikke alt direkte. Vi finner ofte godbitene mellom linjene, og framfor alt: De kommer ikke med en gang. Vi må varmes opp litt først. Dårlig litteratur, derimot, smuss- og kiosklitteraturen er ofte klisjéfylt og har lite å by på mellom linjene. Vi veit hva vi får allerede etter noen få linjer.

”Lyst” består dessverre av tekster som minner meg mer om pornografi enn erotikk. Her vrimler det av forutsigbare scener og ekstremt store og våte kjønnsorganer. Det er mulig at dette skaper både lyst og får blodet til å bruse i årene – men stor litteratur er det ikke.