Den libanesisk fødte Amin Maalouf (1949), siden 1976 bosatt i Frankrike, har gitt ut en rekke bøker, også på norsk. De fleste er romaner. Årets utgivelse, ”Verden i ubalanse” kan vel best beskrives som en essaysamling (eventuelt et langt essay i tre deler og et etterord) der han i nokså sterke ordelag gyver løs på dagens verdenpolitiske situasjon. Det er først og fremst to temaer han drøfter: Klimatrusselen og den såkalte terrortrusselen som oppsto i ekstrem og ny grad etter 11. september 2001.

I en viss forstand dreier begge problemstillingene seg rundt forholdet mellom øst og vest. Men ikke som i gamle dager: mellom USA og dets allierte og de øst-europeiske statene hvor Sovjetunionen var den førende part. Nei, i dag er det forholdet mellom verdens eneste supermakt USA og den arabiske verden som utgjør den største trusselen for verdensfreden. Om det da går an å snakke om en verdensfred når det foregår blodige kriger både i Irak og Afghanistan – begge med USA som en krigførende part.

Maalouf gjør det tidlig klart at han ikke er noen stor venn av republikanernes USA, eller tida med George W. Bush som amerikansk president og verdenspolitimester. Håpet er for Maalouf, som så mange andre, Barack H. Obama.

Maalouf er heller ingen ubetinget venn av kapitalismens og kommersialismens hjertesaker, men er likevel av det mer moderate slaget. Han skriver: ”Det er ingen skam å tjene penger. Det er heller ingen skam å nye fruktene av sin rikdom. Vår tid byr på så mye vakkert og godt at det ville være en hån mot livet selv å nekte seg det. Men hva skjer når pengene blir løsrevet fra all produksjon, fra enhver fysisk eller intellektuell anstrengelse, fra enhver virksomhet som tjener en sosial nytte? Når børsene blir til kjempemessige spillehaller der skjebnen til millioner av mennesker, rike som fattige, avgjøres med terningkast? Hva når våre mest ærverdige finansinstitusjoner ender med å opptre som påseilte slubberter? Hva når sparepengene etter et helt arbeidsliv kan forsvinne, eller bli ganget med hundre, i løpet av sekunder, og ut fra esoteriske mønstre som selv ikke bankfolk skjønner noe av?”

Maalouf setter sin lit til kulturen. Og i siste instans til et annet USA enn vi har sett i mesteparten av starten på dette århundrede. Maalouf skriver i etterordet: ”Verden trenger USA mer enn noen gang, men den trenger et USA som er forsonet med verden som med seg selv, et USA som i sin globale rolle viser respekt for andre og for sine egne verdier, som spiller den med integritet, med rettferdighet og sjenerøsitet, jeg vil til og med si med eleganse og en viss sjarm.”

Boka er skrevet med den samme følelse som Maalouf mener er det beste bidraget til redningsaksjonen for en bedre verden, en verden i balanse: med de rettferdiges brennende raseri.