Oscar Torp (1893-1958) – hvem er det? spør du kanskje. Ja, muligens var det samme spørsmålet historiker Hans Olav Lahlum også stilte. I hvert fall satte han i gang arbeidet med å skrive en biografi om denne mannen som var frekk nok til å dø på selveste 1. mai og faktisk var formann i Arbeiderpartiet i 22 år, fra 1923 – det ulykksalige år for norsk arbeiderbevegelse da splittelsen mellom en revisjonistisk/sosialdemokratisk og en revolusjonær/kommunistisk del av bevegelsen fant sted – og til 1945 da krigen sluttet.

Lahlum slutter sin biografi om Torp sånn: ”Det finnes en rekke faktorer som kan forklare hvorfor Oscar Torp i dag er et så ukjent navn blant dem som er for unge til selv å kunne huske ham. Likevel står dette igjen som et mysterium, som dessverre bare kan forklares med manglende oppmerksomhet hos norske historikere og vår tabloidiserte samtids historieløshet. Torps rikspolitiske toppverv gjennom 35 år var så tallrike, og begivenhetene i hans liv så mange og så dramatiske. Og hans vei mot strømmen opp Glomma er så lang, fra fødselen som fattiggutt i Skjeberg til statsbegravelsen i Oslo. Det er forfatterens håp at denne første historikerbiografi over Oscar Torp ikke vil bli den siste, men at den inntil videre kan bidra til å sikre ham mer av den plassen han gjennom sitt politiske livsverk på godt og vondt gjorde seg fortjent til i vår moderne norgeshistorie.”

Og Lahlum kommer godt fra det. Kildematerialet er solid, intervjuene han har gjort er mange. Blant annet har han snakket med Haakon Lie, mannen han nå nylig også har skrevet en biografi om. Det ryktes om at det nettopp var på bakgrunn av disse intervjuene – og ikke minst den ferdige Oscar Torp-biografien – som fikk ’n Haakon til å be Lahlum skrive biografien om seg sjøl. Bedre ”bokanmeldelse” kan vel en historikerbiografi ikke få.

Lahlums Torp-biografi etterlater noe av det samme inntrykket som Lie-biografien. Grunnteksten er folkelig og lettlest, mens de mange fotnotene er for fagfolkene og de spesielt interesserte. Dessuten: Begge bøkene kaster også et skarpt lys over Einar Gerhardsen, mannen ingen i arbeiderbevegelsen kan eller ville stille seg likegyldig til. Det gjorde heller ikke Oscar Torp verken som partiformann, statsråd, statsminister eller stortingspresident.

Lahlum har en skrivestil, en arbeidskapasitet, et kunnskapsreservoar og en folkelighet som gjør ham godt egnet til å biografere arbeiderbevegelsens store ledere. Jeg håper han ikke gir seg med det første.