På sitt beste er Torgrim Eggen en god norsk samtidsforfatter. Eksempler på dette er romaner som ”Trynefaktoren”, ”Gjeld”, ”Hilal” og ”Pynt”. Mens romanen ”Hermanas” dessverre er et eksempel på det motsatte. I ”Hermanas” surrer Eggen seg bort i en politisk virkelighet han tydeligvis er stinn av fordommer mot, og forsøker å skrive en sannferdig bok om Cuba. Romanen blir en merkelig blanding av klisjeer om likt og ulikt, bare salige Bjørn Afzelius har gjort det enda verre med sin Cuba-roman fra tidlig på 1990-tallet (En gång i Havanna).

I år slår den produktive Eggen til med en ny tykk roman. Boka bærer tittelen ”Jern” og har tre fortellere: Ove, bloggeren ”Yasmina” (hennes egentlig navn er Gro) og (T)Ina. Alle tre kommer etter hvert i kontakt med den sørafrikanske dommedagsprofeten Biv Boeser som leder et kollektiv i Østfold kalt Folkvang. Boeser står dessuten i spissen for PESPIC, eller Perennial Spirituality Center. Hva er så dette? Jo, ifølge Boeser selv: ”Perennialistisk åndelighet er læren om at alle religiøse åpenbaringer kan spores til felles røtter. Stedet vi kaller Folkvang er et studiesenter for mennesker som er interessert i å finne den dypere underliggende meningen bak verdensreligionene, og i denne konteksten vil jeg legge til: også islam.”

Det er liten tvil om at denne teksten, som på vanlig eggensk vis er svært satirisk i anslaget, er ment å avkle religiøse og nyreligiøse bevegelsers tankegods. Et annet typisk eggensk trekk er at forfatteren har gjort solid research. Teksten er overlesset med fakta om et vell av bevegelser sett i et historisk perpektiv, noen av bevegelsene er av ganske tvilsom idehistorisk og politisk karakter. Eggens problem blir denne gangen at han dytter all denne kunnskapen på oss forsvarløse lesere, særlig gjennom flere foredrag av Boeser, holdt til de innvidde og uinnvidde på Folkvang. Vi bombaderes av tankegods som Boeser mener er dokumentasjonen på at våre dager på jorden snart er talte. Det er altså en slags dommedagsprofeti han forsøker å formidle.

Eggens prosjekt er i utgangspunktet spennende. Mer enn de fleste samtidsforfatterne våre har han nese for hva som rører seg i moderniteten. Og han er ingen halleluja- skribent. Også som journalist har Eggen vist sitt potensiale som engasjert samfunnskritiker.

Problemet med ”Jern” er nok ikke at den utgir seg for å være en roman. For romanen er jo i våre dager blitt den skriftlige arenaen der alt er tillatt – ja, kanskje særlig den blandede miksen mellom fiksjon og faksjon, eller ren diktning og mer essaypregete partier. Også ”Jern” er full av denne miksturen.

Der Eggen lykkes minst er å skape troverdige karakterer. De tre fortellerne er nærmest for karikaturer av mennesker å regne. De mangler dimensjoner, de blir nærmest påstulater. Og en roman uten mennesker av kjøtt og blod, mennesker som deg og meg som vi kan tro på i all sin skrøpelighet, mangler noe helt vesentlig. Uten sammeligning for øvrig, men hva er det Karl Ove Knausgård har lykkes med for å få så mange lesere med sin Min Kamp-serie? Jo, blant annet å skape – eventuelt skrive om – figurer av kjøtt og blod, mennesker som i all sin enkelthet og mangetydighet står trygt plassert innenfor et gjenkjennelig menneskesamfunn – ikke i randsonen eller langt utenfor, sånn Eggens figurer i ”Jern” gjør.

For den virklige gode satire trenger mennesker som den kan rette seg mot, som den kan harselere over, kritisere og avkle. Nå er kanskje mangelen på ekte karakterer i ”Jern” nettopp et bevisst grep fra forfatterens side, det skal i seg sjøl belyse det poenget han forsøker å få fram på et mer individualistisk plan. Et sånt metaplan er en vanskelig øvelse som Eggen her lykkes dårlig med. Publikum forsvinner underveis i alt det faktabaserte ordgyteriet. Og uten lesere, dør ikke bare skriften, da dør også litteraturen.