Haakon Lie ble en gammel mann – ja, hele 103 år gammel. Men jeg sitter med en slags følelse av at han på sett og vis har vært en moden mann i hele sitt liv. For som en arbeiderklassegutt (sønn av en brannmann) født og oppvokst på begynnelsen av forrige århundre, ble ’n Haakon – som han på sin eldre dager likte å titulere seg som – tidlig voksen. De ble det den gangen gjennom jobben for føda og omsorgen for slekt og venner.

Uten sammenligning for øvrig – hans biograf Hans Olav Lahlum virker også som en moden mann. I hvert fall intellektuelt. Å bli spurt av selveste høvdingen sjøl – kongeørnen i ørneredet – om å skrive biografien over Haakon Lie, lenge før du har passert 40 år; det er det ikke mange historikere som blir. Og i tillegg er Lahlum erklært medlem av SV, et parti ’n Haakon i store deler av sitt lange liv bare hadde forakt til overs for. Forstå valget av Lahlum den som kan.

En måte å forstå dette på er å lese den nevnte biografien. Den er grundig, analytisk og sjølsagt politisk. Men kanskje overraskende har forfatteren også gått nært innpå privatpersonen Haakon Lie. Og slett ikke bare vært snill eller forståelsesfull (sjøl om han har vært dét også). Dette gjelder for øvrig også arbeiderpartihøvdingens mange politiske feider. For ’n Haakon hadde noen uvenner – ikke bare blant utbryterne av Ap som for eksempel Mot Dagistene og Berge Furre, men til slutt fikk han til og med landsfaderen Einar Gerhardsen som opponent og uvenn. Dette toppet seg som kjent på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967 som er fyldig beskrevet i Lahlums biografi. Dette landsmøtet hvor ’n Haakon skulle knekke’n Einar som ei lus eller var det noe annet som ble sagt? Lahlum drøfter dette nesten mytiske spørsmålet på en forbilledlig måte.

En biografi over en bauta som Haakon Lie blir sjølsagt også ei bok hvor mange av de andre kjempene i arbeiderbevegelsen får sentrale roller. Nevnte Einar Gerhardsen er ikke til å komme utenom. Skulle det være noen som i en viss grad av naivitet tror at landsfaderen var en snill gutt som sto med lua i hånda og med et litt skjevt, blygt smil påtok seg de vervene partiet påla ham, for eksempel formannsjobben eller statsministerposten, så er denne biografien nyttig lesning. Lahlum får fram bedre enn de fleste – og jeg har lest en del biografier av store arbeiderpartimenn (det er alltid menn i Ap) – at det indre livet i Norges største politiske parti aldri har vært noen søndagsskole. Maktkampen har alltid vært heftig. Og takhøyden ikke bestandig like høy. Begrepet ”den demokratiske sentralismen” stammer vel opprinnelig fra vokabularet til Vladimir I. Lenin og Den russiske revolusjonen, men fikk også sterkt fotfeste som eneste gangbar praksis i Det Norske Arbeiderpartiet. Og sentralt i alt dette sto ’n Haakon.

Lahlum har skrevet en lettlest biografi om Haakon Lie på over 800 sider inkludert alt. For de som vil ha litt tyngre og utfyllende stoff, anbefales å lese de mange fotnotene. Og tar du en titt på den fyldige litteraturlista, så skjønner du at Lahlum ikke er noen fusker i faget. Snakk om bakgrunn for egne meninger. Imponerende.