Karl Ove Knausgård fosser videre. Nå er bok 4 av den kontroversielle romanserien ”Min kamp” ute. Denne gangen er det årene etter videregående som skildres, først og fremst det året hvor hovedpersonen reiser til ei lita bygd i Nord-Norge (på Senja utenfor Tromsø) for å være lærervikar et år – året før han reiser til Skrivekunstakademiet i Hordaland og ”blir forfatter”. Oppholdet i Nord-Norge utgjør rammefortellingen i denne boka. Og fortellingen begynner bra så lenge Karl Ove er nysgjerrig på den lille, trange bygdesamfunnet og hvordan de lever der. Etter hvert mister hovedp0ersonen interessen. Det samme skjer n aturlig nok med oss lesere også. Litt merkelig at en såpass dreven forfatter ikke tar høyde for n oe så enkelt som dette.

Midtpartiet av den nesten 500 sider lange romanen handler om den siste tida hjemme i Kristiansand der romanfiguren Karl Ove Knausgård lever et temmelig utsvevende liv. Ikke ulikt et liv mange tenåringer har levd før ham – og ganske sikkert vil leve i mange generasjoner framover. Det er rus og et hav av pubertale problemstillinger som har hovedfokus. Og sjølsagt musikk og de nyeste LP-platene – Karl Ove er tross alt en gutt. Jentene blir derfor også et tema det meste dreier seg om. Hvordan komme i buksa på flest mulig damer – det er den samme historien om att og om att.

Mye i Knausgårds romanserie handler altså om barndom, ungdom og oppvekst. Side opp og side ned kan det hele fortone seg som mer enn nok. Det eneste som bærer dette, og som skiller det fra rene dagboksskriverier, er formen og et litterært språk som sprenger grensene for de private betraktningene. Som nevnt i tidligere anmeldelser av andre bøker i denne serien: Knausgård er en over gjennomsnittet god norsk samtidsforfatter.

En sentral figur i de tidligere bøkene er Karl Oves alkoholiserte far. Han er en viktig person i denne romanen også. Og her har forfatteren ikke vært snauere enn at han offentliggjør farens egne notisbøker. Hvor etisk forsvarlig dette er blir en annen debatt som neppe hører inn i en estetisk vurdering av et romanprosjekt, men det er forståelig at det kan stilles spørsmål ved om dette tilfører bok 4 noe kunstnerisk.

Det altoverskyggende tema i dette verket er hovedpersonens problem med for tidlig sædavgang, både når han tenker på erotiske scener eller når han nærmer seg sitt første samleie. Bare drømmer kan være nok. Så våkner han med trusa full av klissete væske. Til slutt – bokstavelig talt – kommer han i mål, men noe vakkert skue er det heller ikke.

Mange ser ut til å mene at dette bindet så langt er det dårligste i serien. Det er jeg ikke så helt sikker på. Mer tror jeg det er en viss slitasje på leseren som kan utløse sånne evalueringer. Knausgård er på sitt vis en ganske repeterende forfatter. Ikke på samme måten som Jon Fosse eller Thomas Bernhard er det, men på den måten at han stadig kommer tilbake til samme tema. Derfra maler og maler han på dette som om han aldri skulle ha fortalt om det før. Da er det som leser lett å gå trøtt.

”Min kamp 4” er definitivt ikke den pageturneren som for eksempel bind 1 er.