Flere romaner av til dels unge forfattere den siste tiden varsler vel at ei ny tid er i emning (for igjen å misbruke Bob Dylan). Jeg ønsker ikke å være konservativ, men det er ikke alt det nye i samtidslitteraturen som er like spennende.

Knausgårds romanserie nekter seg lite og legger det meste åpent og nakent fram på kunstens alter. I sin tid – på 1950-tallet – var det akkurat hva Agnar Mykle også gjorde. Han kastet mesteparten av etablert blyghet til side og skrev om det kanskje vanskeligste av alt: Seksualiteten og kjønnsorganer i bevegelse – som det heter i sensur- og filmindustrien. Det samme gjorde Jens Bjørneboe.

Romanen ”Ynde”, andreboka til Kristin Marie Berstad (hun debuterte med romanen ”Tvang” i 2008), er en tekst som får Mykles berømte romaner til å framstå som uskyldige pinup-blader – ja, fra 1950-tallet.

Vi møter ballettdanseren Maria, ei sjølopptatt ung jente som er gift med den langt mer kjedelige og betraktelig mindre egosentriske Stig. Leseren får innblikk i deres samliv og for det meste i hva som foregår på soverommet hvor de skjuler lite – eller ingenting. Språket er direkte og konkret. En ridetur er en sengeøvelse, en spade kalles for en spade. De er kåte døgnet rundt.

Ja, Maria er så kåt og opptatt av sex at det holder ikke med Stig. På jobben, det vil si under innstuderingen av Romeo & Julie, treffer hun den italiensk-amerikanske newyorkeren Antonio. Også han er kåt til alle døgnets tider og på de aller fleste steder. Ikke bare sender han Maria ut i et høyst frivillig utroskap, men han ligger med en annen kollega også. Etter hvert får også Stig et forhold på si med en kollega. Og sånn går nå sidene.

Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at dette romanprosjektet er et forsøk på å si noe høyst kritisk om en samtid hvor sex er det altoverskyggende tema. Og en kroppsfiksering som nesten ikke kjenner noen grenser. Problemet er imidlertid at teksten er blottet for ironi eller satiriske innslag. Språket er korthugget, kaldt og rensket for metaforer. Noen motstemme til dette kyniske, objektorienterte og indifferente samfunnet som handlingen i denne boka beskriver, fins ikke. Her er ingen av karakterene sympatiske, alle er likegyldige til sine omgivelser – her er verken kjærlighet, varme eller empati.

Og så er det sjølsagt en roman om et ekteskap som gradvis går i oppløsning. Men det fins vel også andre måter – og forhåpentligvis mer troverdige måter – å beskrive en ekteskapskrise på enn dette.

Og apropos tittelen, for øvrig et ord jeg sjelden bruker: Hva som er yndig med denne romanen, må da gudene vite.