Amerikanske Joyce Carol Oates er en ekstremt produktiv forfatter sjøl om de fleste av bøkene hennes, brorparten romaner, ikke er oversatt til norsk. En roman som er oversatt til norsk, for øvrig av Tone Formo, er ”Svart jente/hvit pike”.

De to som tittelen henviser til er den svarte prestedatteren Minette Swift og den hvite piken Genna Mead som kommer fra en politisk radikal familie. Det er Mead som forteller historien.

Fortellingen er egentlig en tilbakeskuende historie. I 1990 tenker Genna seg 15 år tilbake i tid da hun gikk på college sammen med Minette. Vi får vite at hun mistet livet under tragiske forhold.

De to jentene deler rom sammen. Minette er sterkt religiøs og blir utsatt for grov sjikane og rasisme. Men Minette er ei stolt, ung jente, hun tar seg nær av dette – men vil ikke ha noe sympati. Heller ikke av sin romkamerat Genna som mer enn gjerne vil vise sin støtte. Avvisningen både undrer og sårer Genna.

Parallelt med denne historien får vi også fortellingen om Gennas far Max, også kalt Mad Max. Han er advokat av den radikale sorten. Dette er mot slutten av vietnamkrigen, Max har mer enn nok å gjøre med å forsvare opposisjonelle i et USA som er preget av kampen mot den vietnamesiske kommunismen. Advokaten lykkes like lite som datteren lykkes i å få innpass i Minettes liv.

Det originale ved denne teksten ligger nettopp i at det synes som om både far og datters radikale og empatiske engasjement for andre mennesker ikke gjør noe inntrykk. Radikalismen er fåfengt.

Genna klarer imidlertid å skaffe seg et godt liv, mens altså Minette mister livet. Max fengsles og blir galere og galere.

Oates er alltid en spennende forfatter. Hennes samfunnsengasjerte tekster gir både spenning og stoff til refleksjon og ettertanke. Kompositorisk er det noen mangler ved ”Svart jente/hvit pike”, men den reiser problemstillinger som blir sittende i hode og sjel lenge etter endt lesning. Det kompenserer mye for en litt mindre formfullendt roman.