Hovedpersonen i Ruben W. Eliassens krimbok ”Vi dør så sakte” heter Sean, og er sjølsagt – sånn denne sjangeren klisjémessig krever det: Etterforsker. Og som de fleste etterforskere, eller spaner som han her kalles, følger også en klisjé: Sean er ikke akkurat noe A4-menneske. Han har en rufsete døgnrytme, minst et tidligere kjærlighetsforhold som han utnytter for alt hva det er verdt og uortodoks på de fleste områder. Jeg syns det blir noe forutsigbart over en sånn setting, det blir rett og slett for like mye anet jeg har lest.

Og som sjangeren også ser ut til å kreve: Det skjer et mord tidlig i boka. Så hvem er morderen, hvordan har det egentlig gått til og hva er motivet?

Det er iraneren Farzad som er drept, en tidligere elsker av Mina, Seans eks. Et balltre med en mengde fingeravtrykk står sentralt i oppklaringen. Dessuten får vi en liten dert med sex, pornografi, voldtekter og en utstrakt bruk av kokain. Dette skal være Oslos underverden, og er det sikkert. Men hva så?

Det skrives mye intelligent krim. Særlig i vårt naboland Sverige. Det beste med mye av den svenske krimen er at den ofte setter interessante samfunnsproblemer i relieff. Det skjer ikke bare kriminelle handlinger, men det er interessante årsaksforklaringer som ligger bak.

Det er vanskelig å få øye på noen annet i Eliassens bok enn ren underholdning. Mordet og oppklaringen, i et språk som verken er dårlig eller spesielt godt.

Kriminalromanen ”Vi dør så sakte” er ingen elendig bok, men den er helt ordinær. Det er dusinvare, den har ingenting som hever den opp fra de tusenvis av krimibøker som skrives verden over. Krim med nogo attåt er verdifull litteratur. Men uten dette tillegget, blir det mest ren tidtrøyte.