Lars Kepler, som har skrevet krim- og thrillerromanen ”Hypnotisøren” er et pseudonym. Bak navnet skjuler det seg et svensk forfatterpar, nemlig Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril. Og det er litt av en pageturner de har skrevet.

Boka har to hovedhandlinger, to hovedpersoner og en masse bispor og bifigurer.

For det første dreier det seg om et trippelmord som skal oppklares. En far, en mor og en datter blir brutalt funnet myrdet, mens en annen bror og en søster overlever. Broren med et nødskrik. Han er dessuten familiens sorte får, mer enn smågal og en absolutt mulig morder. Etterforsker Joona Linna blir satt på denne saken.

Problemet Linna står overfor er at denne broren, med navnet Josef og som den mulige gjerningsmannen, ligger i koma og er vanskelig å forhøre. Da tyr Linna til legen, og romanens andre hovedperson, Erik Maria Bark (som antagelig har fått sitt navn fra den franske forfatteren Erich Maria Remarque). Bark er nemlig ikke bare lege, han kan kunsten å hypnotisere også. For hypnose er det eneste som fungerer i avhøret av Josef.

Et annet problem er at Bark har lovet seg sjøl, og andre, at han aldri mer skal bruke hypnose. Flere kapitler i den mursteinslignende boka handler om hvorfor Bark har gitt dette løftet.

Parallelt med disse kriminaltekniske intrigene lever sjølsagt også både etterforsker og lege sine private liv med koner, kjærester og barn. En historie i historien er Barks forhold på hjemmebane, hans ekteskap med Simone. Det blir utsatt for store prøvelser, ikke minst da sønnen Benjamin, som i tillegg er en bløder, blir kidnappet. Og som vanlig i bøker av denne typen: Alle de ulike historiene som fortelles er ikke tilfeldige sidespor, men fører til samme kilde: Til mordene og morderen.

Det er mye ved denne teksten som minner om den amerikanske spenningsforfatteren Stephen King. Det er mye blod, vold og bestialitet. Men likevel en type spenning som til og med får en pasifistisk instilt leser til å bla videre.

Noe samfunnskritikk eller analyse, som flere andre svenske krimforfattere er så gode på, er det minimalt av her. Dette er ren undrholdning – i den grad drap og mord kan sies å være underholdende. Men sjølsagt er det spenningen, oppklaringen – hvem som har gjort ugjerningene, og kanskje hvorfor det er begått – som driver oss videre.

Språket er godt, det er ikke vanskelig å skjønne at det er drevne forfattere som står bak.

For de som liker denne typen spenning, denne typen litteratur, er det nok sikkert også gledelig at ”Hypnotisøren” lanseres som første bok i en ny serie.

Jeg har egentlig bare et råd til potensielle lesere av boka. Sørg for at det er flere enn deg til stede i huset den dagen eller natta du er ferdig med boka. Det er ikke sikkert det føles så ålreit å ligge alene da.