Den libanesiske forfatteren Hana Al-Shaykh (f.1945) er en modig dame. Det må hun være for å skrive romanen ”The Locust and the Bird” eller ”Gresshoppen og fuglen” som den heter på norsk og i Bente Klinges gode oversettelse. Gyldendal har utgitt to bøkener av henne tidligere også.

”Gresshoppen og fuglen” er en roman basert på livet til forfatterens mor. I romanen heter hun Kamila, fødes på landsbygda sør i Libanon – men flytter ni år gammel nordover til hovedstaden Beirut. Hun er nemlig blitt lovet bort som hustru til den 18 år eldre onkelen sin. Fem år seinere skjer ekteskapet og som arabiske kvinner flest: Kamila begynner å føde barn. Problemet er bare at Kamila, som verken kan lese eller skrive, har forelsket seg i et for henne mye bedre parti, nemlig Muhammad.Til slutt holder hun ikke ut ekteskapet lenger, krever skilsmisse fra sin onkel (ektemann og far til to av hennes døtre). Dette bringer skam over den shiamuslimske familien.

Relativt raskt dør imidlertid Muhammad fra Kamila, og hun blir enke i svært ung alder. Dermed må hun klare seg sjøl og oppdra en haug med unger. Ingen enkel oppgave i et Libanon som er et stykke unna å være en velferdsstat med trygge, økonomiske støtteordninger.

Men Kamila klorer seg fast i livet. Hun blir en overlevelseskunstner i både sjelelig og legemlig forstand. På sine eldre dager setter hun seg til og med opp i et fly og reiser til USA for å besøke noen av barna. Fra Libanon til New York, en stor opplevelse for analfabeten.

Hele denne vakre fortellingen er konstruksjonsmessig pakket inn i forfatterens egen historie og hvorfor hun ville skrive sin mors historie. Hun avslutter sånn: ”Jeg hørte stemmen hennes insistere på at hun ville fortelle sin historie. Hun ville ikke ha min stemme; hun ville ha sin egen hjerterytme, sine bekymringer og sin egen latter, drømmer og mareritt. Hun ville ha sin egen stemme. Hun ville gå tilbake til begynnelsen. Hun var ekstatisk over at hun endelig kunne fortelle historien sin. Moren min skrev denne boken. Det var hun som spredde sine vinger. Jeg var bare vinden som tok henne med på den lange reisen tilbake i tid.”

Ja, akkurat sånn føles det å lese denne romanen også.