I Sverige vokser nærmest kriminalforfatterne på trær. Et helt nytt bekjentskap er Kristina Ohlsson, for tiden sikkerhetspolitisk analytiker ved Rikspolisstyrelsen. Av utdanning er hun statsviter. Med romanen ”Askepott” debuterer hun som skjønnlitterær forfatter.

Og dette er en god debut, og nærmest for en thriller å regne. Det blir ofte svært spennende når barn er gjenstand for en seriemorder og mordene utføres både på bestialsk og nokså rituelt vis. Er det mulig? spør vi oss og leser videre.

Den første jenta som forsvinner i ”Askepott” gjør det på toget mellom Gøteborg og Stockholm. Det viser seg snart at hun er blitt utsatt for en ganske utstudert handling med døden til følge.

Et etterforskningsteam under ledelse av en mann ved navn Alex Recht får saken. Og som vanlig i sånne team finner vi en lett blanding av ulike personligheter, av menn og kvinner, av sympatier og antipatier. Særinger de aller fleste. Det har nesten blitt en sjangermessig klisjé dette, men i denne boka fungerer det bra. Vi møter Peder Rydh som sliter en del på hjemmebane, har et forhold på si som alle kjenner til og i det hele tatt er litt i ubalanse. Og ikke minst den rødhårede Fredrika Bergman som kanskje ikke skulle vært i politiet i det hele tatt. Hun har heller ikke et helt strømlinjeformet privatliv, et liv vi får ganske detaljert innblikk i.

Skjønt etterforskerne får ikke all verdens av tid til å dyrke kjærligheten utenfor arbeidstid. For flere mord følger, det dreier seg om unge jenter eller småbarn, og etterforskerene har dårlig tid. Etter hvert tegner det seg et mønster i den kriminelle saksgangen. Morderen er kanskje egentlig ikke ute etter etter de små jentene likevel, men mødrene deres. Og han må i all sin beregnelighet være temmelig ute av psykisk balanse. Dessuten har nok morderen en hjelper. Hvor finnes han eller henne?

Kristina Ohlssons store fortjeneste er at hun klarer å holde lenge på spenningen i denne romanen. Det skyldes i all hovedsak at hun har klippet et svært lite hull i posen sånn at bare litt og litt slipper ut av gangen. Dessuten er kriminaliteten såpass ekkel at vi som lesere blir nesten like opptatt av å oppklare dette som etterforskerne. For all del før det skjer enda et mord.

Mulig Ohlsson har lært en del som analytiker i politiet. Med hennes skriveferdigheter i tillegg skulle dette love godt for et framtidig forfatterskap. I konkurranse med mange andre gode svenske kriminalforfattere.