Av den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö (født1961) har Pax forlag gitt ut fire romaner, nemlig romanen ”Lang” (2003) og tre av bøkene i den såkalte ”Helsingfors-kvartetten”: ”Faren ved å være Skrake” (2002), ”Der vi en gang gikk” (2007) og nå nylig ”Gå ikke alene ut i natten”. Denne anmeldelsen skal handle om sistnevnte bok.

Dette er en svært bredt anlagt roman som spenner over hele etterkrigstiden og fram til i dag. Hovedvekten er likevel lagt på 1960-, 70- og 80-tallet. Vi er i Helsingfors og byens forsteder.

Hovedhistorien handler om Jouni, Ariel og Adriana – tre sarte sjeler som i ungdommen ved siden av utallige drømmer har en ting felles: Musikken. De starter et band sammen, og gjennom dette samarbeidet rulles den finske hovedstadens kulturhistorie opp. Vennskapet mellom de tre er tett og kanskje nettopp derfor på sikt ikke liv laga. De går smått om senn hver til sitt. Jouni blir sågar kjendis både i medieverden og i politikken, mens de to andre får det langt verre – eksistensielt sett.

Men de forsvinner ikke uten å legge igjen sine spor. Ariel, den stammende gitaristen som forsvinner inn i seg sjøl og flytter til Stockholm og Sverige, viser seg å ha et barn ved navn Frank, mens Adriana har den tretten år yngre lillesøsteren Eva.

Frank, journalist på 1980-tallet og seinere forfatter, forelsker seg i Eva, men blir mer oppsatt på å finne ut hva som skjedde med sin far Ariel som ”alle” tror er død. Frank møter Jouni og fortellingen folder seg ut.

Dermed blir dette finske eposet også en tjukk 550-siders generasjonsroman i to deler. Den første fortalt i tredjeperson, den andre en jeg-fortelling hvor Frank Loman (hvis etternavn får tankene inn på den amerikanske dramatikeren Arthur Millers ”En handelsreisendes død”) er fortelleren.

Skjønt, det er to norske forfattere, nemlig Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensen og deres romaner ”Seierherrene” og ”Halvbroren”, jeg får flest assosiasjoner til etter endt lesning av ”Gå ikke alene ut i natten”. For akkurat som sine norske kolleger klarer Westö gjennom sine tette, ømme portrett av ulike mennesker med livssår av varierende grad, samtidig å fortelle historien om miljøet rundt, om tida som går og tidsepoker vi aldri får igjen. Om moter som var, om musikere som i dag ikke lever lenger (for eksempel Jimi Hendrix, John Lennon med flere) og om politiske kamper som ble utkjempet og i dag erklært makteløse og døde.

Det blir noe utilsiktet nostalgisk i positiv forstand over en sånn type litteratur om forfatteren klarer å styre unna det melodramatiske. Og det klarer Westö på en suveren måte. Samtidig er dette mer enn fakta om Finland.

En forfatters kjærlighet til de menneskene han beskriver, uansett hvilke feil og mangler de har, uansett hvilken klasse de kommer fra, er ofte en lakmustest på god skjønnlitteratur. Kjell Westö består også denne testen med glans. Når romankarakterene hans dør, får du som leser nesten lyst til å dra i begravelsen deres!

Grunntonen i ”Gå ikke alene ut i natten” er varm, uten å være servil. Menneskeskildringene er rause, uten å være ukritiske.

To av Kjell Westös tidligere romaner er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Hvorfor ”Gå ikke alene ut i natten” ikke ble det, er en gåte.