Den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö (født i 1961) er i Oslo. Anledning er at Pax, det norske forlaget hans, nylig ga ut hans siste roman, den fjerde frittstående i den såkalte ”Helsingsfors-kvartetten” (se egen anmeldelse).

God til å ljuge

Westö har de siste 20 årene vært fri og profesjonell skjønnlitterær forfatter på heltid. Og spaltist i finske aviser. Dessuten skrevet jevnlig i det svenskspråklige tidskriftet Ny Tid, talerøret til den intellektuelle politiske venstresiden i Finland.

Men i tidsrommet 1982-89 var han journalist. For det er ifølge Westö i Finland som i Norge: Mange journalister blir til slutt skjønnlitterære forfattere.

– Hvorfor er det sånn?

– Mange kjente finske prosaister har journalistbakgrunn. Sjøl har jeg et pragmatisk forhold til skriving. All skrving er beslektet. Du må jo kunne skrive veldig godt som journalist også. Den store forskjellen er at du som journalist ikke kan ljuge, mens du som skjønnlitterær forfatter nettopp må være god til det, god til å ljuge, sier Westö.

Middelklassebakgrunn

At han skal ha ren arbeiderklassebakgrunn, sånn en del svenske skribenter hevder, ønsker han å nyansere noe. Han forteller at pappaen hans kom fra veldig fattige kår, mens moren kom fra overklassen. Faren gjorde imidlertid en solid klassereise, og unge Kjell vokste dermed opp i en middelklassefamilie i Helsingfors.

– Så noen arbeiderklasseroman kan vi ikke vente fra deg da?

– En ren arbetarroman kan jeg neppe noengang skrive. Min middelklassebakgrunn vil nok alltid skinne gjennom. Kanskje er også terskelen for høy til å gå inn i dette. Jeg har stor respekt, kanskje for stor, for arbeiderklassen og dens hverdag, sier han. Problemstillingen er heller ikke ny. Venner minner han stadig på at han har for mange personer fra borgerskapet i bøkene sine. Og det skal sies: det er påfallende hvor raus hans menneskeskildringer er. Ingen av de litterære karakterene hans er bare onde, heller ikke de med åpenbart galt politisk grunnsyn.

– Det er vanskelig for meg å skildre et monster, sier han.

Geografipris

For to av bøkene sine er han nominert til Nordisk Råds Litteraturpris - uten å få prisen.

Jeg minner Westö på at denne prisen, det nordiske mesterskapet i skjønnlitteratur, har den norske forfatteren Roy Jacobsen noe nedsettende kalt for en geografipris.

Altså at den går på rundgang mellom de nordiske landenes forfattere uten særlig hensyn til litterær kvalitet.

Westö ler litt av Jacobsens metaforbruk.

– Jacobsen tar jo ikke helt feil. Det foregår en viss fordeling etter land og kjønn, men det er mange fremragende forfattere som helt fortjent har fått prisen.

– Du har fått Finlandiaprisen, den mest ettertraktede litterære prisen i ditt hjemland. Blir du skuffet om du ikke får priser du nomineres til?

– Nei, jeg kan ikke bli så egoistisk at jeg blir skuffet om jeg ikke vinner litterære priser. Det er jo et enormt privilegium bare å bli innstilt.

– Men det betyr vel noe hva dine landsmenn syns om deg?

– Da jeg var yngre, leste jeg alt hva avisene skrev om meg. Det gjør jeg ikke mer. Jeg er etter hvert blitt en ganske kjent mann i Finland, men stiller likevel ikke opp på alt mulig som ikke har noe med min jobb som forfatter å gjøre. Underholdningsprogrammer og talk-show på fjernsynet syns jeg godt forfattere kan styre unna, sier han.

Ferdig som poet

Westös skjønnlitterære debut var diktsamlingen ”Tango Orange” i 1986. Så fulgte et par diktsamlinger til, og to novellesamlinger, før han virkelig slo gjennom med den første romanen i ”Helsingfors-kvartetten”, boka ”Drakarna över Helsingfors”.

Ei bok som ikke er oversatt til mer enn finsk.

Problemet er antagelig at flere av replikkvekslingene i denne romanen er skrevet i et svensk-finsk slangspråk som nærmest er uoversettelig.

Veien fra poesi via noveller til roman er heller ikke original, den veien har utallige forfattere gått før ham.

– I tida fra jeg var 20 til 25 år oppdaget jeg poesien og slukte den. Jeg skrev også en del sangtekster på denne tida. Poesien var også fin som en kontrast til journalistikken jeg holdt på med da.

– Har du en ny diktsamling på gang?

Westõ kniper øynene litt sammen, drar litt i munnviken. Et ørlite smil skimtes før han svarer:

– Det siste diktet mitt skrev jeg vel i 1993.

Mye bra kunst som ikke selger

Han har ikke noe spesielt godt forhold til sjølbiografisk skjønnlitteratur, men har ennå ikke rukket å lese Min Kamp-bøkene til Karl Ove Knausgård.

Men venner har fortalt ham at Knausgård skriver bra. Og er det sant, så er det greit for Westö. For å skrive godt, er hva romanskriving dreier seg om.

– At jeg nå er blitt en romanforfatter med til dels lange, episke verk er ikke noen bevisst prosess fra min side. Men det er sjølsagt ikke lett å overleve økonomisk med en familie om du bare er poet. Jeg klarer meg bra uten å være rik. Har hatt mye flaks, men også jobbet hardt. Det fins forbannet mye bra og fin kunst som dessverre ikke selger. Populisme kan være så mangt, forteller han.

Manuset vokste

Da ”Drakarne över Helsingfors” kom ut i 1996 hadde Westõ ingen aning om at dette stoffet skulle vokse til å bli fire frittstående romaner om 1900-tallets Helsingfors.

Han hadde to små barn den gangen, og det var dårlige tider i Finland.

Boka ble som en livredning for ham, forteller han. Og under arbeidet med ”Vådan av att vara Skrake”, den andre boka i romankvartetten, begynte han å forstå at han hadde mye mer stoff.

De fire bøkene er likevel løst sammenbundet og kan leses i fritt valgt rekkefølge.

Musikk

I ”Gå ikke alene ut i natten”, den siste romanen hans, spiller musikken kanskje en enda større rolle enn den gjør i de andre romanene.

Westö forteller da også at han elsker musikk.

– Musikk er kunstform nummer én.

I ungdommen spilte han gitar i band, akkurat som Ariel Wahl, én av hovedpersonene i den siste romanen.

Faren hans jobbet i platebransjen, det var lett tilgang på musikk i hjemmet og han har vært musikkanmelder og kommentert musikk som spaltist i årevis.

Nå har han tatt opp igjen musikken etter et opphold på 15 år. Til og med to orkester er han med i. Men alt skjer på amatørplan, det vil si at de spiller gratis.

Som lytter er han altetende, men forteller at det nok blir mest popmusikk. Mye 1960-talls musikk.

Livserfaring og sjel

– Hvor mye i den siste boka di er ren reasearch og lesning og hvor mye er erindringer fra din egen oppvekst?

– Det er en blanding, men veldig lite er tatt fra mitt eget liv. Jeg skriver om en interrailtur i boka. Den har jeg hentet fra en tur jeg gjorde med kjæresten. Vi kranglet under hele reisen. I den første romanen min er det flere sjølbiografiske trekk enn i den siste.

– Er det et nederlag for en skjønnlitterær forfatter om det blir for mye sjølbiografisk stoff i romanen?

– En roman kan av og til bli bra om du våger å gå nær deg sjøl. Andre ganger kan distanse være bra. Det er vanskelig å si noe generelt om dette. Som forfatter legger du jo alltid inn din egen livserfaring og sjel i teksten. Hvis ikke blir det dødt.

Elsker NYC

Som forfattere flest har også Westõ sine litterære forbilder. Men det er ikke de samme hele tida, det går i bølger.

På spørsmålet om forbilder nevner han den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera, amerikanske Paul Auster og svenske (og avdøde) Göran Tünström.

Ingen av dem har han møtt, heller ikke sistnevnte som døde før et møte ble mulig.

– Hvorfor nevner du New York-forfatteren Paul Auster?

– Kanskje fordi jeg er förtjüst i den byen, sier han.

Etter litt betenkningstid ramser han også opp forbilder som den argentinske forfatteren Julio Cortázar og chileneren Roberto Bolano.

– Men når jeg sjøl skriver som mest intensivt, kan jeg ikke lese andre forfattere i noen annen form enn på et annet språk enn det jeg sjøl skriver.

Ny roman

Litt i underkant av 6 prosent av finnene er svenskspråklige. Tidligere var de flere, ikke minst var Helsingfors mer svenskspråklig. Men de er en sterk minoritet, forteller Westö.

De har eget teater, egne skoler og universitet. I forhold til mange andre språklige minoriteter har de det ifølge forfatteren bra.

– Ved kysten sør i Finland fins det folk som er helt svenskspråklige og ikke kan snakke finsk. Klart det er et handikap ikke å kunne finsk i Finland.

– Hva holder du på med skjønnlitterært akkurat nå?

– Jeg håper at en roman skal foreligge om en to-tre år. Den skal handle om årene 1938-39. Planen er at den skal slutte den dagen vinterkrigen begynner, sier Kjell Westö.