Den svenske forfatter og redaktøren Karolina Ramqvist (født 1976) har med boka ”Kjæresten” skrevet en provoserende roman. Både fordi innholdet er relativt politisk ukorrekt, i hvert fall i tradisjonelle feministiske miljøer, og fordi teksten totalt mangler ironisk distanse. Forfatteren går helt inn i sin hovedpersons tanker. Og blir værende der.

Selve handlingen er forholdvis tynn. Vi møter Karin som har en mengde kjæresteforhold bak seg. Nå har hun nettopp truffet John, en mann med mye penger og som er lite tilstedeværende. Han kommer stort sett hjem til huset han har kjøpt til Karin for å få seg et knull. Så blir han borte igjen og lar Karin sitte igjen med sine egne tanker og følelser.

En tradisjonell finansmann denne John, altså – med penger på kortet og med vakker kone på gress hjemme? Nei, sånn er det faktisk ikke.

John livnærer seg ikke verken på børs eller katedral. Han er en lyssky gangster, en ufølsom voldsmann som lever av kriminalitet og annen faenskap. Og Karin er fullstendig klar over hva han driver med, om ikke helt i detalj. At virksomheten også kan føre til fengselsstraffer, noen til og med ganske lange, bryr Karin seg mindre om. For hun har også en del venninner. De er gift eller kjærester med samme type menn. Så når kjærestene deres er bak spjelet, lever de sammen på minner og gode historier. Og spenningen er tiltrekkende ved sånne kriminelle menn. Karin sier blant annet: ”Jeg likte følelsen av at ingenting var umulig for dem. Jeg ble tiltrukket av den følelsen. Hvem ville ikke bli det? Hvem ville ikke leve sånn?”

Kvinnene bruker timer foran speilet for å bli penest mulig til sitt neste fengselsbesøk. Utro mot sine fengslede partnere er disse kvinnene aldri. For når de sitter der hjemme aleine, har de pengene som deres kjære har ranet ulovlig til seg å leke med. Hvor og hvem pengene kommer fra, er irrelevant – akkurat som livet leves i et moderne kapitalistisk samfunn hvor kredittkortene flyter rundt i et evig kretsløp uten dekning.

Romanen spiller en del på begrepet ”trofasthet”. De kriminelle mennene ønsker seg såkalt ”svake” kvinner som ikke gjør opprør, som ikke er sjølstendige og forlater dem når de minst trenger det, altså når de er fengslet eller har andre problemer med samfunnets myndigheter. Som bytte mot denne trofastheten får kvinnene en blind lojalitet tilbake. John er en mann som aldri vil gå fra meg, er en av Karins innerste overbevisninger. Det blir et slags symbiotisk forhold her som overlever alt, men som heller ikke endrer på noe. Det flytter verken den lille eller den store verden en millimeter videre.

Og den manglende refleksjonen over den store verden – eller hva en sånn livsstil og holdning som både Karin og John i denne romanen målbærer betyr i en samfunnsmessig sammenheng, er den aller største svakheten ved denne teksten.

Nå skal det tillegges at dette er en roman, ikke en debattbok om hvilke konsekvenser et ganske tradisjonelt reaksjonært kvinnesyn får i en større sammenheng. Men store romaner rommer et videre perspektiv enn som så.

Det er mye mulig at forfatter Ramqvist med denne teksten vil provosere til en ny kjønnsrolledebatt. Det er nok å ta av her for både forskere som Jørgen Lorentzen og oss andre interesserte. For med den skrivestilen forfatteren benytter, hvor ironi og avansert refleksjon er fraværende – og med en letthet som grunntone – må du enten være likeglad eller sovende for ikke å bli irritert.

Karolina Ramqvist bidro blant annet i den feministiske antologien ”Fittstim” som kom ut for noen år siden. Hvis dette er representantivt for feminismen anno 2010, har eplet beveget seg et stykke bort fra stammen. 1970-talls feministene vil antagelig få istapper på ryggen av denne romanen. Om det er et kvalitetsstempel eller ei, får du avgjøre sjøl.