For meg er Jim Lynch et nytt forfatterbekjentskap. Mannen er amerikaner og ifølge omslaget på romanen ”Grensesang”, som nylig er kommet på norsk i Bodil Engens flotte oversettelse, en prisbelønnet journalist og forfatter. So far, so good.

Det første som slår en ved denne romanen er at den henter handlingen fra et sted i USA som ikke får mest oppmerksomhet, verken i de internasjonale mediene eller i skjønnlitteraturen. For vi er verken på østkysten, i Florida, i Texas eller i California. Nei, vi er helt oppe i det nordvestlige hjørne av landet, helt ute ved Stillehavskysten og ved grensa til Canada.

Og som tittelen forteller: Denne grensa spiller en vesentlig rolle i romanen. Problemet her, i hvert fall for noen, er at denne grensa ikke er spesielt godt bevoktet. Stedet er ypperlig egnet som overfart for narkotika og andre ulovlige elementer som ikke ønskes velkommen i verdens eneste supermakt. At mennesker tar seg greit inn i landet herfra, er sjølsagt ”a big problem” etter 11. september 2001 – ja, det skaper nærmest panikktilstander.

Hovedpersonen i ”Grensesang” er Brandon Vanderkool, en svært egenartet person. Ikke bare er han nesten to meter høy og dyslektiker, han er også ekstremt opptatt av fugler. Hans ”handikap” som dyslektiker gjør ham litt asosial. Da passer han godt som fugleelsker.

Men historiens veier er uransakelige. Brandon har nese for mer enn naturens lyder. Han tar seg nemlig jobb som grensevakt i påvente av noe mer meningsfullt å gjøre. På nærmest uforklarlig vis blir han en urovekkende suksess i denne jobben. Han påtreffer den ene smugleren etter den andre. Til venner, familie og andres store undring. Er han ikke så dum som han ser ut eller er han rett og slett synsk?

Romanen er ellers krydret med morsomme bihistorier. For eksempel om mora til Brandons voksende alzheimer, om melkekyrne til faren og andre viderverdigheter i fjøset. Dessuten handler romanen også om at kjærlighet kan være så mangt.

De fleste vil nok likevel lese denne boka som en kritikk av det hysteriske USAs jakt på terrorister og andre kriminelle. En nødvendig kritikk vil kanskje mange si. I hvert fall en av de mest originale vil nå jeg si.