”Siste natt i Twisted River”, John Irvings 12. roman, denne gangen oversatt til norsk av Halvor Kristiansen, er en typisk irvingroman.

For det første er den ordrik (632 sider), for det andre pøser han som vanlig på med absurde og burleske historier og bishistorier om de mest usannsynlige ting. Dette er noe av styrken og svakheten ved hans litteratur: at mye av det han skriver om er så lite forankret i den realistiske virkeligheten at om du som leser har en dårlig dag og vil ha ”the truth, and nothing but the truth”, så blir overflodsfantasien til Irving rett og slett ”too much”. Romanen ”Siste natt i Twisted River” har en del av dette i seg.

Dessuten så dukker kjente rekvisitter som bjørner og brytere opp i denne romanen også. Utrolig nok klarer han å gi dem en slags legitimitet i teksten og historien(e). men her er det kanskje bare så vidt båten bærer.

Irving har i forfatterintervjuer vedstått seg sitt slektskap til den disckenske diktningen og sin store beundring for den engelske mesteren. Sporene er merkbare også her, men vi må huske at Dickens levde og skrev i et helt annet århundre enn den amerikanske forfatteren. ”Arbeiderklasse-aspektet” hos Dickens er det ganske vanskelig å få øye på hos Irving, for eksempel, sjøl om vi øyner rutete sportskjorter og en del tømmermannsaktige klær. Men respekten for ”the underdog” er noe de to forfatterne deler.

Et annet dickensk trekk er fortellermåten. Også Irving er en typisk tredjepersonsforteller. Dette skaper en viss distanse, og i denne romanen, som kanskje er mer sjølbiografisk enn noen annen irvingroman, kunne han kanskje dristet seg til å bruke jeg-fortellingen også – ikke minst for å bryte monotonien.

Men på den annen side: Hvorfor bryte en suksessoppskrift, eller som det heter på fotballspråket: never change a winning team.

Mange regner Irving primært som en underholdningsforfatter av det litt mer lette slaget sjøl om temaene han tar opp er alvorlige nok og har sin egen tyngde. Denne romanen gjør ikke mye for å endre dette bilde av forfatteren.

Hva handler så dette om? Historisk spenner romanen over 50 år. Geografisk er vi der vi alltid er hos Irving: I nærheten av New Hampshire. Radiusen denne gang er kanskje noe større, vi befinner oss stort sett i den nordøstre hjørnet av USA, med en liten svipptur innom Canada og Toronto. Sentralt i fortellingen står Boston.

Vi møter først og frem kokken Dominic og hans sønn Danny. Sistnevnte mister under tragiske omstendigheter sin sønn i ung alder (22 år) og blir etter hvert forfatter. Likevel er det et annet dødsfall, et drap begått av Danny i vanvare på kona til den lokale politimannen i Twisted River, som setter hele handlingen i gang. Dette fører nemlig til at far og sønn, og etter hvert også Ketchum, den eksentriske tømmerfløteren og bestekameraten til kokken, stadig befinner seg på flyttefot. De er livredde for den skyteglade cowboyen.

Og sånn går nå det hele, side opp og side ned. På klassisk irving-vis.

Litt skjematisk sagt kan man si at det er to veier til Rom: Enten en stram komposisjon med en klar rød tråd der alt uvesentlig (hva nå det er?) er skrellet vekk. Eller en fantasifull gryte der mye og det meste er med, men ikke uten at dette er gjennomtenkt og del av en bevisst tanke og vilje. Begge deler er, om det gjøres godt, utrykk for kunstneriske prestasjoner og prentensjoner. Det er liten tvil om at John Irving bekjenner seg til den sistnevnte veien, den mer utflytende, detaljerte og mangefasetterte skrivemåten. Det blir det fort mange boksider av. En dag skulle jeg gjerne ha lest en irvingroman som var vesentlig kortere, kanskje på bare 200 sider. Det ville i hvert fall være verdt forsøket.