Rumensk-tyske Herta Müller fikk nobelprisen i litteratur i 2009. Det var ikke alle som skjønte noe av den tildelingen. Antagelig skjønte de minst som ikke har lest noe hun har skrevet. Imidlertid er Müller oversatt til norsk med tre bøker på 1990-tallet, så noen unnskyldninger har vi ikke.

Og nylig er den fjerde boka hennes oversatt til godt norsk av Kjell Olaf Jensen. Det er en roman, basert på historiske hendelser, med tittelen ”Pustegynge”. Og skulle noen fortsatt være i tvil: Denne romanen er i hvert fall en nobelprisvinner verdig. Så kan jeg fortsatt være med å diskutere prisen – det er mange gode skjønnlitterater på den internasjonale arenaen som ennå ikke har fått nobelprisen..

”Pustegynge” er en moderne roman hvor vi for det meste befinner oss i en av Stalins arbeidsleirer rett etter den andre verdenskrig. Tyskere bosatt i Romania havnet nemlig her fordi Stalin trengte hjelp til å bygge opp det krigsherjede Sovjetunionen, landet som Tysklands naziregime hadde ødelagt.

Helt presist er det ikke vi som befinner oss i en sånn leir, men hovedpersonen Leopold Auberg. Han bringes til leiren som 17-åring og tilbringer fem skjellsettende år av sitt liv der. I romanen er han fortelleren, sett i retrospekt mange år seinere. Leo fikk mange år å lengte hjem på. Om hjemlengsel heter det i romanen: ”Syv år etter hjemkomsten hadde jeg vært uten hjemlengsel i syv år. Da jeg fikk se Fiesta av Hemingway i utstillingsvinduet til bokhandelen på Grosser Ring, leste jeg det likevel som Fiesta av Hjemvei. Derfor kjøpte jeg boken og bega meg på hjemleng ? på hjemveien.”

Leos erindringer fra de fem årene i leiren er grusom lesning fordi det er umulig ikke å bli berørt av dem. Jeg har lest GULag-litteratur før, men det gjør fortsatt inntrykk når Müller gir oss noen smakebiter på livet i leiren. Som for eksempel her: ”Sengene våre er av jern. Rustne stenger med ubehandlede sveisesømmer. I dem kan veggedyrene formere seg, og det samme kan de i de uhøvlede plankene under halmsekken. Når veggedyrene tar overhånd, må vi ta sengene ut på gården, stort sett i helgene. Mennene fra fabrikken har laget seg ståltrådbørster. Under børstene blir sengerammene og plankene rødbrune av blod fra de knuste veggedyrene. Vi går ærgjerrig løs på denne kommanderte veggedyrutryddelsen. Vi vil rense sengene og ha fred om nettene. Vi liker å se veggedyrenes blod, fordi det er vårt eget. Jo mer blod, desto større glede gir børstingen. Alt hat blir lokket ut av oss. Vi børster veggedyrene i hjel og blir stolte over det, som om de var russere.”

Herta Müllers skjønnlitterære prosa er i denne romanen både konkret og poetisk samtidig. Det er i seg sjøl en språklig bragd. Dermed får vi som lesere mening både på linjene og mellom dem. Paradoksalt nok skaper forfatteren en vakker himmel over en grufull livssituasjon. Bare kunsten er i stand til å skape et sånt paradoks – ja, bare den store kunsten.