Forrige gang den irske forfatteren Colm Tóibín ga ut en bok oversatt til norsk skrev han om overklasseforfatteren Henry James i romanen ”Mesteren”. Det er fire år siden. Nå er romanen ”Brooklyn” ute på norsk, oversatt av Bodil Engen. Denne romanen er hans sjette og henter definitivt ikke sin handling fra overklassen.

Roman er et vakkert portrett av Eilis Lacey, ei irsk jente fra en liten by der arbeid ikke vokser på trær. Og fattigdommen derfor lurer bak hver en pub.

Med noen gode hjelpere, som for eksempel en katolsk pater – det er ofte sånn i romaner – får Eilis muligheter til å emigrere til New York, nærmere bestemt bydelen Brooklyn. Dermed tittelen på romanen. Men de som tror at dette er en roman om denne berømte bydelen, som kun skilles fra Manhattan ved den like berømte broen, tar feil.

Eilis kommer til Brooklyn og mistrives fort. Ikke nødvendigvis fordi det er vanskelig å leve der. Jobb får hun også, men mistrivselen og sorgen utløses først og fremst på grunn av hjemlengselen. I Irland har hun hele sin familie, inkludert moren og søsteren Rose.

Eilis er en flittig maur. Ikke bare jobber hun på dagtid, hun går også på skolen om kvelden. Skal du fram i junaiten i de harde 1950-årene, er tidsfordriv ikke den rette medisin. Etter hvert møter også Eilis Tony med italienske aner. Det går som det må gå – i hvert fall i romaner – de forelsker seg sakte og sikkert. Til slutt gifter de seg også.

Så kommer meldingen fra Irland. Rose er død. Eilis rekker ikke begravelsen, men reiser over en tid etter. I hjemlandet møter hun en ny mann. Dermed oppstår valgets kvaler. Hva hun velger, kan du finne ut av sjøl.

Det er en stillegående roman Tóibín har skrevet denne gangen. Portrettet av Eilis er ømt og forstående. Hun framstilles som ei sympatisk og jordnær jente, med sunne verdier og holdninger. Heller ikke mennene i denne romanen er av de mest framfusende typene.

Det er en særegen 50-talls koloritt over teksten som det er en bragd i seg sjøl å framkalle. Kanskje kunne den vært spritet opp med noen bad-guys også, men den klarer seg for så vidt greit uten. Har du imidlertid behov for en krim, en grøsser eller en thriller, er denne romanen ikke noe for deg. Den er mer en vakker og vemodig kjærlighetsroman. Den dufter ikke av whisky og guinness, men er likevel typisk irsk.