I femte bind av det gigantiske romanprosjektet ”Min Kamp” av Karl Ove Knausgård er vi endelig i Bergen. Byen hvor forfatteren har tilbrakt store deler av sitt liv, byen hvor han ble voksen (om han noen gang er blitt voksen da!).

Karl Oves drøm har nemlig alltid vært å bli forfatter. Til dette trengte han hjelp, til å realisere denne drømmen trengte han en forfatterskole. På slutten av nittitallet fantes det bare to av den slags. Karl Ove valgte bort Bø i Telemark, og kom inn på Skrivekunstakademiet i Vestlandets hovedstad. Her ble han også gjenforent med broren Yngve som studerte, drakk og sjekket damer i byen – noe av det samme som Karl Ove også ønsket. På Akademiet møtte også Karl Ove forfatteren Jon Fosse. Den gangen var den nåværende berømte dramatikeren mest kjent for sine romaner og sin lyrikk, det vil si Fosse var vel ikke så kjent i det hele tatt utenfor en engere litterær krets. Som en av de mange som også møtte Jon Fosse på åttitallet, må jeg få lov å si at forfatteren Knausgårds beskrivelse av denne litt skye, rare litterære begavelsen er svært treffende. Sånn Knausgård beskriver Fosse husker jeg ham også som litteraturstudent på Nygårdshøyden i begynnelsen av 1980-tallet.

”Min Kamp 5” handler mest om Karl Oves litenhet på flere plan. Tidligere har vi hørt om hans vanskeligheter med damene, særlig den seksuelle delen av saken. Tidlig sædavgang og hyppige ereksjoner har han nærmest til det kjedsommelige trettet leserne med tidligere. Dette ser ut til å være ute av verden nå. Muligens ble problemet kurert på Roskildefestivalen i forrige bind.

Litenheten i dette femte bindet dreier seg mest om skrivingen. For det er forfatter den forfengelige Karl Ove framfor alt vil bli, akkurat som de andre eleven på Skrivekunstakademiet. Og da gjelder det å debutere, da gjelder det å være god til å skrive, få skryt av medlevene og ikke minst lærerne Fosse og Ragnar Hovland. Karl Ove får ikke skryt, snarere tvert imot. Skjønt, hadde han ikke vært så sjølhøytidelig som han blir presentert som her, kunne det kanskje ha gått bedre. Men Karl Ove er for stor i sine egne øyne, han opplever seg sjøl derfor mer og mer som en litterær fiasko. Ikke minst blir det ille da han får yngre venner, som Tore Renberg, som debuterer lenge før Karl Ove. Jeg røper neppe noen stor hemmelighet når jeg avslører at til slutt løsner det også for Karl Ove. Endelig er han forfatter!

Utleveringen av denne litenheten er modig gjort. Det er mye sjølforakt i dette, men også en stor grad av triumf i den endelige seieren over kritikerne – kanskje aller mest kritikeren i han sjøl. Samtidig varsler dette fokuset sjølsagt en nærmest grenseløs sjølopptatthet. Det kan imidlertid ikke komme som noen overraskelse på noen som har lest ett eller flere av de foregående bøkene i denne serien at forfatteren er i overkant sjølopptatt.

Men at en forfatter eller skribent er sjølopptatt er imidlertid ikke noen holdbar litterær innvending mot det verket han eller hun skaper. Når det er sagt, er det for meg etter hvert helt umulig å få noen sympati med hovedpersonen i Karl Ove Knausgårds ”Min Kamp”-serie. Til det er kvinnesynet for ekkelt, sutringen over mangelen på egen fortreffelighet og genialitet og hans almenne holdning til livet og verden for pubertal og umoden. Det beste som kan sies om denne figuren er at sammenholdt med virkelighetens verden så eksisterer sånne typer som Karl Ove overalt. Dette gir romanen karakteren av realisme. For det er mye i ”Min Kamp 5” det går an å kjenne seg igjen i – enten du har studert i Bergen eller ei.

Er dette så god litteratur? Sett i samenheng med de fire foregående bøkene er denne av de svakere. Kanskje er det et slags tretthetssyndrom som begynner å gjøre seg gjeldende – både for forfatter og lesere. Gjentagelsene blir for mange, hovedpersonens karaktertrekk og situasjonene han med en slags litterær nødvendighet skriver fram er på et vis ”brukt opp”. Mye går på tomgang, vi nærmer oss farlig nær dagboksnotater.

Før første bind ble lansert, en gang tidlig på høsten 2009, sa forfatteren at dette prosjektet inneholdt en del bra, men også mye dårlig – litterært sett. Når det gjelder ”Min Kamp 5” traff forfatteren virkelig spikeren på hodet med de ordene. De er nærmest å regne som en fortettet konklusjon på denne anmeldelsen.