Få – om noen vitenskapsmenn i forrige århundre – er så beryktet som fysikeren Albert Einstein (1879-1955). Beryktet først og fremst for sine banebrytende teorier om vår verden og universet, men også for en mengde annet. To verdenskriger rakk denne mannen å gjennomleve. For Einstein var ikke bare fantasiens fysiker, men også en samfunnsengasjert borger og et lidenskapelig menneske. Jeg inrømmer uten videre at grunnen til at jeg ønsket å lese Walter Isaacsons nylig utgitte biografi om Einstein ikke var for å få vite mer om Einsteins virke som fysiker, men for å lære noe om hvem denne mannen var som samfunnspolitisk menneske. Hvilke verdier han hadde og hvordan han så på krig og fred. Han regnes jo tross alt som en av de viktigste premisslevrandørene for atombomben. Og er relativitetsteoriens far.

Hvem er så biografen? Jo, ifølge bokas omslagsside er Isaacson en ledende samfunnskommentator i USA som daglig jobber ved forskningssenteret i Aspen Institute. Når han ikke skriver biografier.

Men hvem var Einstein – det er kanskje et mer betimelig spørsmål? Isaacson rubriserer han i et underkapittel som ”sosialdemokraten” som følte seg tiltrukket av idealet om sosialisme. Og av idealet om individuell frihet. Isaacson skriver blant annet: ”I resten av sitt liv skulle Einstein komme til å forsvare en demokratisk sosialisme som hadde et liberalt, antiautoritært grunnlag. Han gjorde seg til talsmann for likhet, sosial rettferdighet og temming av kapitalismen. Han var en sterk forsvarer av de svakeste. Men når noen revolusjonære beveget seg i retning av et bolsjevikisk ønske om å gjennomtvinge sentralisert kontroll, eller når et regime som Russland forekom han å være autoritært, fremkalte Einsteins instinktive forkjærlighet for individuell frihet vanligvis en foraktfull reaksjon.”

Han ønsket sosialismen innført for å fjerne klasseforskjeller, men aksepterte ikke et sosialistisk program. Ifølge hans stesvigersønn: ”Han verdsetter den enslige eventyrer og gleden ved friheten for høyt til å ønske velkommen et system som truer med helt å eliminere individet.”

Biografien tematiserer sjølsagt hvordan og hvorfor Einstein kom fram til sine berømte teorier. Særlig i den første halvdelen av den over 600 sider tykke boka. Noe av dette er for meg som leser i vanskeligste laget å henge med på, men sikkert nyttig for lesere som er mer bevandret i naturvitenskapenes mange gåter.

Isaacson slår også i hjel en utbredt myte om Einstein, blant annet spredd videre av utallige Ripleysmuseer verden over: At geniet Einstein strøk i matematikk på gymnaset. Det gjorde han ikke, han hadde tvert imot gode karakterer i alle fag. Unntatt i fransk.

Etter hvert flyttes fokus i boka mer og mer over på hvordan det var for Einstein som jøde å oppleve nazistenes framvekst i sitt hjemland Tyskland. Skjønt, Einstein levde lenge både statsløs og som sveitsisk statsborger. Til slutt måtte han flykte til USA hvor han tilbragte de siste 22 årene av sitt liv. Han ble også amerikansk statsborger. Like før andre verdenskrig startet underskrev han et brev til president Truman der han ba om at det måtte nedsettes en arbeidsgruppe for å utvikle atombomben. Einstein visste nemlig at atombomben kunne realiseres og ville dermed at USA skulle utvikle denne før tyskerne gjorde det. Men altså: For Einstein var den kun ment som avskrekking – den skulle aldri brukes, Einstein var pasifist og en fredens mann.Berømt er derfor hans utsagn da han fikk vite at amerikanerne hadde sluppet atombomben over Hiroshima. ”Herregud”, sa han – og ikke noe mer. Einstein var agnostiker og trodde ikke på en personlig Gud.

Det er trekk ved Einstein som minner meg om vår avdøde filosof Arne Næss. Også Einstein var en frihetssøkende og et lekende menneske – full av fantasi og skaperkraft. Og en utpreget intellektuell. Og som hos Næss: For Einstein var det å tenke viktigere enn kunnskapen i seg sjøl.

Hans eminente biograf Isaacson har med denne boka skrevet ei bok til å få innsikt av. Jeg gir med glede Isaacson siste ordet: ”Han var en ensom ulv med et nært bånd til menneskeheten, en opprører som var gjennomsyret av ærefrykt. Og slik hadde det seg at en fantasifull, nesevis patentinspektør klarte å lese tankene til kosmos’ skaper og smi nøkkelen til atomets og universets gåter.”