”Fyrvokteren” er svenske Camilla Läckbergs syvende krimroman oversatt til norsk. Forfatteren utmerker seg spesielt ved å gi bøkene titler på bare ett ord, som ofte yrkestitler (Predikanten, Steinhuggeren – og denne gangen altså Fyrvokteren). Men du verden: Det fins en mengde andre gjenkjennelige trekk også. I bøkene hennes møter vi alltid politimannen Patrik Hedström ved Tanumshede politistasjon. Han er gift med forfatteren Erica Falck, som vanligvis blir mer enn middels interessert i oppklaringen av sakene til ektemannen. De bor begge i den lille byda Fjällbacka, hvor for øvrig forfatteren også er født (i 1974). En fast ramme rundt de ulike fortellingene har for lengst blitt standardvare for kriminalforfattere med ambisjoner som å skrive serier på flere bøker. Det er ikke vanskelig å forstå motivene for dette.

I ”Fyrvokteren” møter vi først en ung kvinne og hennes lille sønn, vi møter Annie og Sam. De er på vei til øya Gråskär, Annies fristed, hennes paradis. Hun har blod på fingrene så vi skjønner at det har hendt noe fælt. Hvor fælt skjønner vi sjølsagt ikke, det er jo hva denne romanen faktisk handler om.

Snart blir Annies ungdomskjæreste og nå kommunens økonomisjef Mats Sverin, bare kalt Matte blant venner, funnet drept i sin egen leilighet. Hvordan har dette gått til? Matte er en person som ingen verken i bygda eller andre steder har noe å utsette på. En stille og rolig hedersmann. På det ytre. Men noen skjær i livssjøen hans er det også, skal det vise seg. Han er heldigvis om lag som deg og meg.

Patrik tar saken. Det samme gjør Erica, på sin måte. Den ene driver etterforskning, den andre en mulig litterær research. Läckberg får på en fin måte fram likhtene mellom etterforskerrollen og forfatteren før skriveprosessen. Erica, romanens forfatter, er dessuten gammel klassevenninne med Annie og har ett og annet som hun husker.

Øya Gråskär kalles bare Gastholmen på folkemunne. Det skyldes ryktet om at de døde aldri forlater stedet. For lenge siden bodde det en fyrvokter på stedet sammen med en venn og hans kone og deres ene barn. Dette var på 1870-tallet og historien deres fortelles parallelt med kriminalgåten. Dermed løper en krimfortelling og en slags spøkelseshistorie side om side. Du skal være en usedvanlig lite våken leser for ikke å forstå at historiene har med hverandre å gjøre. Personlig er jeg ikke noen stor tilhenger av spøkelseshistorier og kunne vel egentlig vært denne her foruten.

Jeg skal av naturlig årsaker ikke røpe mer av handlingen. Boka er en klassisk bestselger der forfatteren i løpet av de første 100 siden lanserer en mengde tråder som hun forsøker å nøste sammen på de neste tre hundre. Dette er godt håndverk, det er god underholdning – solgt i gigantiske opplag verden over. Men mer enn det er ”Fyrvokteren” heller ikke. Noen dypere forståelse av kriminalitetens vesen får vi ikke. Men det er helt sikkert heller ikke forfatterens mening med å skrive den.

Et lite hjertesukk til slutt. Det går til forlaget. Hvorfor i all verden må dere trykke ordene ”Sveriges krimdronning” mellom forfatterens navn og bokas tittel på omslaget?