Philip Short (født 1945), en cambridgeutdannet engelsk utenriksreporter med Kina, Kambodsja og USA som spesiale, har skrevet en biografi over en av verdens antatt grusomste mennesker: Khmerkommunisten Pol Pot. Boka ble oversatt til norsk av Poul Henrik Poulsson for tre år siden, men er fortsatt like aktuell.

Skjønt biografi og biografi. Shorts bok er like mye en historisk oversikt over Kambodsjas moderne historie og gir et interessant perspektiv på sentrale hendelser i naboland som Vietnam, Laos og Thailand. Samtidig er det ved lesning av boka mulig bedre å forstå både USAs, Sovjetunionens og Kinas maktpolitiske interesser i det som en gang bare ble kalt Indokina. For den gangen var dette område politisk interessant, den gangen var kommunismen den vestlige verdens fiende nummer en. I dag er det som kjent andre ismer som står på supermaktens fiendeliste.

Mareritthistorien om Pol Pot starter egentlig med Saloth Sar, født i 1925. Sar, som Pol Pot egentlig het, var en stille og nærmest blyg person som dro til Paris for å studere (Kambodsja var fransk koloni på det tidspunktet). Han var ikke spesielt skoleflink og gjorde ikke så mye av seg på andre områder heller. Han var stort sett mannen med det underfundige smilet, et smil han bevarte gjennom hele livet – uansett hvor mye det stormet rundt ham, antagelig også uansett hvor sint og fornærmet han var.

Først i 1975 ble han leder av Røde Khmer, maoistbevegelsen som erobrert Kambodsjas hovedstad Phnom Penh (jfr. også storfilmen Killing Fields) i april 1975. Røde Khmer satt med makta i Kambodsja, eller Demokratiske Kampuchea som de kalte landet sitt, til naboen Vietnam invaderte landet i januar 1979. Om ikke stormaktspolitikken hadde styrt utviklingen tidligere, ble situasjonen nå spent mellom de store landene. USA og Kina hadde sine interesser, Sovjet og Vietnam sine (les: USA versus Sovjet).

Pol Pot, som hadde Stalin som sitt store forbilde, og Røde Khmer gikk Mao en høy gang. De satset om mulig enda mer enn Kinas store mann på bøndene. I Kampuchea skulle alle være bønder, alle skulle være like og penger var ei tid helt bannlyst. Nærmere ideen om en kommunistisk utopi har antagelig ikke noe land vært verken før eller seinere, i hvert fall i moderne tid. Nei, Røde Khmer var en organisasjon som gjorde vårt hjemlige AKP-ml til læregutter når det gjaldt hemmelighetskremmeri, dekknavn og rødøyd idealisme.

Men Pol Pots utopia-ambisjoner gikk ikke fredelig for seg, for å si det mildt. Aldri har vel det maoistisk inspirerte munnhellet at ”det ikke går an å lage omelett uten å knuse noen egg” passet bedre på en politisk bevegelse og en samfunnsmessig utvikling. Det anslås at mellom 1,5 – 2 millioner mistet livet i dette lille landet mellom 1975-79.

Etter 1979 holdt Pol Pot seg stort sett i skjul, men Røde Khmer fungerte som en geriljabevegelse og ga seg ikke før Pol Pot ble tatt til fange i 1998. Få måneder seinere døde han av såkalte naturlige årsaker.

Det mest oppsiktsvekkende ved Shorts bok er kanskje at til tross for at han ikke forsvarer Pol Pot på noen måte, heller ikke demoniserer denne merkelige figuren. En del av grusomhetene finner Short dessuten belegg for i den kambodsjanske kulturhistorien. Men for all del: Måten Pol Pot henrettet sine fiender på er neppe overgått av noen. Hitler har mange liv på samvittigheten, men Pol Pot drepte faktisk sine egne. Men noen etnisk rensing, eller noe folkemord, vil ikke Short være med på at dette var.

Et annet dristig synspunkt er at Short langt på vei hevder det paradoksale at til tross for at USAs engasjement i Indokina var å unngå kommunismens utbredelse, så var nettopp krigføringen i Vietnam kanskje årsaken til at en bevegelse som Røde Khmer fikk utvikle seg til det den ble. Jo da, USA har gjennom tidene fått mange utenrikspolitiske svin på skauen. Her får de altså ett til.

Shorts bok om Pol Pot er en god innføring i et fattig lands indre anliggende. Jeg skulle gjerne sett en tilsvarende bok om Ho Chi Minh og Vietnam.