Den svenske journalisten Jesper Huors mor Marita Wikander er en av de fire svenskene i Vennskapsforeningen Sverige-Kampuchea som forfatteren Peter Fröberg Idling følger i boka ”Pol Pots smil” som kom ut på norsk i fjor. For de som har lest boka, og husker godt, forelsket Marita seg i kambodsjaneren Someth i Paris. Seinere flyttet de til Øst-Berlin og fikk en sønn i 1975. Et par år seinere dro Someth tilbake til Kambodsja, og verken kona Marita eller sønnen, som de hadde kalt Sereika (betyr frigjøring), så ham aldri mer igjen. Someth ble offer for Pol Pols utrenskninger ved torturanstalten S-21, sannsynligvis kort tid etter at han kom tilbake til hjemlandet. Som kjent var perioden 1975-79, tida da Røde Khmer styrte landet, en periode de fleste av oss helst vil glemme fortest mulig.

Boka ”Den siste reisen til Phnom Penh” er Someths sønn Jesper Huors fortelling om jakten på sin far. Og det har blitt en vakker bok. Kanskje mest fordi Huor har en åpenhjertig respekt for både morens grumsete politiske fortid og farens flukt til hjemlandet og at han valgte bort familien for en politisk blåøyd idealisme, et prosjekt som til og med var grunnen til at han mistet livet. Snakk om bomtur!

Samtidig er denne veldig personlige dokumentarboka også en påminnelse om Kambodsjas moderne historie – skjønt en kortversjon for de som kjenner denne historien fra før.

Huor skriver: ”Ja. Faren min, Someth Huor, var i Kambodsja eller Demokratiske Kampuchea, som de nye, hemmelighetsfulle herskerne kalte landet. Men hva gjorde han egentlig der borte i sitt fjerne hjemland? For oss var han forsvunnet, og nøyaktig hva som var skjedd med ham visste ingen, aller minst jeg. Det skulle komme til å gå mange år før jeg på alvor begynte å spørre meg om det.”

Til slutt reiste han altså til farens hjemland og spørsmålet hans ble ei bok.

Noe av det sterkeste i denne boka er Someths brev hjem til Marita som da bodde sammen med Jesper i en ettromsleilighet i Stockholm. Det er lite som tyder på at Someths kjærlighet til sin kone, og Jespers mor, ikke var ekte. Men som med så mange radikalere opp gjennom tidene: Politikken står ofte over privatsfæren. Og kjærligheten tilhører sistnevnte. I valget mellom den store og den lille historien, velger raddisene alltid den store.

På mange måter kan denne boka også leses som en relativt nøktern hyllest til kjærligheten. Det portrettet han forsøker å bygge opp av de få bitene han sitter igjen med etter sin far, er godt håndverk. Og på sitt beste også litteratur som beveger.