Den palestinske forfatteren Susan Abulhawa, i dag bosatt i USA, har med sin debutroman ”Morgen i Jenin” skrevet en viktig bok. Litterært sett er den ikke noe mesterverk, men den er en slags slektning av Khaled Hosseinis ”Tusen solers stråler med dramatisk handling fra Afghanistan. Med alle populærlitteraturens særegne trekk som mye melodrama, store temaer som kjærlighet og død, en del klisjeer – så vel språklige som mer scenemessige – og en stor grad av folkelighet. Boka appellerer mer til følelsene enn til forstanden. I beste og heldigste fall til begge deler. Skjønt, det er nok bare unntaksvis.

Denne romanen handler om midtøstenkonflikten, en konflikt som i et forståelig språk bør komme ut til alle verdens mennesker, den bør ikke formidles bare av fagfolk og såkalte eksperter.

Hovedpersonen i romanen heter Amal. I store deler av boka er hun jeg-forteller. Hun forteller om sin mor og far som vokste opp i den lille landsbyen Ein Hod, men ble tvangssendt til en flyktningeleir i Jenin da Israel opprettet sin stat i 1948. Videre forteller hun om sine to brødre Yousef og Ismael. Sistnevnte ble frastjålet sine foreldre av en israelsk familie som ikke kunne få barn og gitt navnet David. Først i voksen alder blir han konfrontert med sin bror og søster og får innsyn i den grusomme familiehistorien. Og Amal forteller om legen Majid, mannen hun elsker, får datteren Sara med og som dør fra henne som ett av tusenvis av offere i konflikten.

Roman og midtøstenkonflikten er sterkt vinklet fra et palestinsk perspektiv. Det er aldri tvil i fortellerens stemme om at den israelske staten har okkupert palestinernes land og jord. Mest sannsynlig gjør det perspetivet romanen til uakseptabel lesning for sterke tilhengere av den motsatte part. I så fall synd, men av og til ikke noe å gjøre med. En uengasjert litteratur er ofte ikke noe alternativ.

Palestinerne blir i ”Morgen i Jenin” beskrevet som offere for en grusomhet som er sterk lesning også for de av oss som har lest om dette før. Amals fortelling om hva som skjedde i Sabra og Shatila, de to berømte palestinske flyktningeleirene i Libanon, anbefales ikke for barn.

Barna er framtidens håp, heter det ofte. Amal hadde antagelig gitt opp livet uten sitt eget barn Sara. Sånn sett formidler boka et visst håp. Sara lever også videre, i USA, etter morens død. Men håpet om forsoning, forståelse mellom de sentrale partene i Midtøsten, en fredelig sameksistens mellom israelere og palestinere, gir denne romanen dessverre ikke.

Ismael eller David, palestineren med jødisk oppdragelse og israelsk pass og statsborgerskap kunne vært den figuren i denne romanen som var forsoningen, som var håpet om en lysere framtid. Det blir han dessverre aldri. Palestinerne er ifølge forfatteren sjøl ofrenes offer. Det jødiske folkets forferdelige skjebne i den andre verdenskrigen overskygger all fornuft. Palestinerne blir taperne.

På bokas omslagsside står det: ”Noen ganger kan en bok forandre folks måte å tenke på. Morgen i Jenin er en slik bok.” Det er en vakker tanke, men jeg tror ikke noe på den. Storpolitikken i dagens verden bygger ikke på lesning av romaner.