Fra den prisbelønnede og høyt litterært dekorerte forfatteren Lars Saabye Christensen var vi en lang periode vant med å få mursteinstykke romaner, lange episke fortellinger fra Oslos beste vestkant og med en del avsporinger og krokveier. Så slå han om en liten periode med en noe annen type litteratur, og litt mindre omfangsrik, før han nå er tilbake til nevnte mursteiner med årets ”Bernhard Hvals forsnakkelser”.

Men noe har endret seg. Hovedpersonen bor riktignok i Skovveien på Frogner, og han er like skjeiv og kantete som de fleste viktige figurene i denne forfatterens univers nesten alltid er – men den lange sugende fortellingen mangler denne gangen. Det er nok også bokas eneste åpenbare svakhet.

Vi møter altså Bernhard Hval, legen som er født i 1900 og fikk beste karakterer i sitt kull. Oppveksten gjør han unna på Besserud, altså i Holmenkollåsen. Han mangler ikke klasse. Så møter han da også Sigrid, ei tennisdame fra Drammen med to snobbete foreldre som blir svært komiske for oss som er oppvokst øst for Akerselva. Sigrid og Bernhard gifter seg, og førstnevnte ønsker seg mest av alt barn – til sistnevntes store fortvilelse. Denne kampen om å få et barn – eller ikke å få et barn – beskriver forfatteren, ofte i dialogs form, på en svært morsom måte. Her viser den tidligere vinneren av nordisk råds litteraturpris sin eminente klasse. Dette er også romanens dessiderte litterære høydepunkt. I det hele tatt er språket gjennomgående imponerende, det er fortellingen som halter litt. Men bare litt. Fortellingen er en mellomting av å være ørlite grann ute av fokus og litt for lang.

Bernhard Hval sitter i leiligheten sin i Skovveien og ser tilbake på sitt liv. Møtet med Notto Fipp, kappgjengeren fra Evje i Telemark, blir skjellsettende. De to kantete menneskene blir venner for livet, og forholdet mellom dem skaper mange særegenheter.

Helt sentralt i fortellingen, som også tittelen antyder, står imidlertid Hvals hyppige forsnakkelser. Flere av dem er av temmelig tvilsom karakter. Dessuten serveres en del ordtak- og legelatin som er festlig lesning. Alt dette får konsekvenser som Hval ikke på noen måte overskuer, og venner får han etter hvert færre og færre av. Til slutt jobber han mest med å obdusere lik. Og det blir sagt at han var best med de døde.

Med Bernhard Hval har Saabye Christensen antagelig skapt en av bøkhøstens merkeligste litterære karakterer. Og, sjøl om dette ikke er hans beste roman, har han lagt nok en alen til sitt sterke forfatterskap.