Boka som av mange er blitt kalt Cormac McCarthys mesterverk, romanen ”Blodmeridianen”, har nå kommet på norsk, 25 år etter at den ble skrevet. Og la det være sagt med en gang: Dette er ikke ei bok for hvem som helst. Det er mange grunner til det, hvorav den viktigste antagelig er at den er ekstremt voldelig.

En roman av denne type setter deg som leser, og kanskje enda mer som anmelder, overfor en stor utfordring. Er en roman som er så velskrevet som denne, men som likevel bærer fram et så rått verdisyn, ei god bok? Dessuten: Boka er full av vold, men er det ikke likevel en tekst om anti-vold?

Det siste spørsmålet er en velkjent litterær og kunstnerisk problemstilling, som for eksempel er sentral i både boka ”Clockwork Orange” av Anthony Burgess og filmen basert på romanen. Når volden så til de grader vises fram, og eskalerer etter hvert som du trenger ned i kunstverket, så slår det hos leseren over i så mye antipati og vemmelse at det skaper anti-voldelige holdninger. Det er i hvert fall intensjonen.

Det kan være noe i sånne betraktninger, men vi skal ikke glemme at noen – ja, kanskje ganske mange – lesere ikke orker å lese så voldelige tekster som for eksempel ”Blodmeridianen”. Og da hjelper det lite om språket er godt.

På den andre siden er ei bok, og særlig en oppdiktet roman, primært tekst – og ikke virkeligheten. Det må bety at en roman er velykket, god, når den er godt skrevet. I denne forstand er Cormac McCarthys ”Blodmeridianen” ei god bok.

For språket, ikke minst måten han skildrer naturen på, er i verdensklasse. Her en liten smakebit:

”I kveldingen fulgte de et elvestrøk i et forrevent gjel strupt av mosegrodde steiner og de red under mørke grotter hvor vannet dryppet og skvatt og smakte jern og de så fosser lik sølvtråder forgrenet på fjerne klippevegger som artet seg som tegn og underverker i himmelen selv, så mørkt var deres utspringspunkt.” Presist skrevet, men en litt ustø bruk av komma som neppe Per Egil Hegge ville ha likt.

Og sånn fortsetter det med nitide, eksakte beskrivelser av utrolige landskaper i det sørvestre hjørne av USA, i Texas og ikke langt fra grensa til Mexico. For det er i cowboyland vi befinner oss. Her er det mye ørken, cactus og indianere. Det er før bilens oppfinnelse, vi er på midten og i siste halvdel av 1800-tallet, og framkomstmidlet er hest.

Det går for det meste i trav, noen ganger i galopp. Vi møter en tenåringsgutt som rømmer hjemmefra og slår seg sammen med Glanton-gjengen. Deres eneste oppgave her i livet ser ut til å være jakten på apacher. Hva de skal med denne indianerstammen? Jo, skalpere dem og selge skalpene til høystbydende.

Alt skildres i et ekstremt nøkternt språk. Her er det ikke tid for noen store refleksjoner eller filosofiske utlegginger, kanskje med unntak av denne pasasjen der dommeren, en diger mann med navn Holden og en sentral skikkelse i romanen, har ett og annet å si om krig:

”Det spiller ingen rolle hva mennesket mener om krig, sa dommeren. Krig er evig. Man kan like gjerne spørre mennesket hva det mener om stein. Krig har alltid funnes. Krig venter på mennesket fra før det ble til. Den ypperste virksomheten ventet på sin ypperste utøver. Slik har det vært og slik vil det alltid være. Slik og ikke annerledes.”

Jeg skulle nok ønsket at dommeren her ble motsagt, men det blir han ikke.

Romanen kommer snart på film. Her må det kuttes mye om det skal være mulig å få filmen gjennom sensuren. Det er nesten så jeg skulle ønske det var aldersgrensa for å lese boka også. Herved er du advart.